Jeg takker Kari Elisabeth Kaski og Ebba Boye for et grundig og saklig svar i Dagsavisen 14. april på min kritiske kronikk 28. mars.
I svaret utdyper Kaski og Boye hva SV forstår med økonomisk sosialisme. Det er vel og bra. Men når artikkelforfatterne mener at min kritikk føyer seg inn i rekken av forsøk «fra høyresiden» på å knytte SV til en kommunistisk, planøkonomisk tradisjon, så treffer det dårlig.
Det jeg kritiserer, handler om det som faktisk står i kapitlet om økonomi i SVs nylig vedtatte prinsipprogram.
Det handler om mangfold i eierformer, løfter om demokratisk styrt økonomi, statens omfang og makt, samt om problematiske sosiale konsekvenser av forsøk på å krympe økonomien gjennom det grønne skiftet.
Jeg merker meg ellers at artikkelforfatterne er sparsomme med å imøtegå min kritikk direkte. Unntaket er diskusjonen om et mangfold av organisasjons- og eierformer, som både artikkelforfatterne og jeg er enige om å fremme. Spørsmålet er hvordan vi best gjør det.
Kaski og Boye tar til orde for regulatorisk og skattemessig forskjellsbehandling for å løfte fram flere «sosialistiske praksiser», og nevner eksplisitt flere offentlige, kooperative og arbeiderstyrte bedrifter og finansinstitusjoner.
Det sies derimot ingenting om sannsynlige konsekvenser for særinteressers jakt på privilegier, maktkonsentrasjon, demokratisk styringskapasitet, konkurranse, innovasjon og produktivitetsutvikling, internasjonal økonomisk åpenhet, den private eiendomsretten, eller om spenningsforholdet til rettsstatens grunnprinsipp om likhet for loven.
I SVs sosialisme er det vanskelig å få øye på hvor grensen går for statens størrelse og makt i økonomien.
Selv om alle typer organisasjons- og eierformer forutsetter særegne juridiske rammer, noe ingen er uenig i, er det mye som taler for å tilstrebe mest mulig likestilte konkurransemuligheter og ikke-diskriminerende rammebetingelser.
Det bør ikke handle om politisk vedtatte privileger for utvalgte «sosialistiske praksiser», men snarere om rettferdige spilleregler som inkluderer et større mangfold enn artikkelforfatterne nevner, herunder selvstendige næringsdrivende, ansvarlige selskaper, aksjeselskaper, stiftelser og andre selveiende organisasjonsformer.
Et liberalt demokrati forutsetter konstitusjonell maktfordeling og begrensning av statens makt, beskyttelse av grunnleggende friheter og rettigheter, og en upartisk rettsstat som håndhever likhet for loven.
[ SV til valgkamp på lekser: – Gjør at klasseskiller går i arv ]
I SVs sosialisme er det vanskelig å få øye på hvor grensen går for statens størrelse og makt i økonomien.
SV må derfor regne med at det stilles berettigede spørsmål om hva «en passelig blanding mellom statlig og privat drift» egentlig betyr, når vi ser bort fra offentlige tjenester og infrastruktur som i utgangspunktet ikke egner seg for åpen markedskonkurranse.
Fra et økonomisk system-perspektiv kan vi trolig raskt bli enige om at dette ikke kun handler om eierskap, men også om desentraliserte vs. sentraliserte beslutninger, markedsstyrte vs. administrativt styrte økonomiske prosesser, rammestyring vs. detaljregulering, markedskonforme vs. ikke-markedskonforme reguleringer og rammebetingelser, fri prisdannelse vs. prisregulering, samt internasjonal åpenhet vs. økonomisk nasjonalisme.
Det vesentlige poenget her, er at alle disse dimensjonene av et økonomisk system er sammenvevde i en helhet og er gjensidig avhengige av hverandre.
[ Jo Moen Bredeveien: Det er mulig å hevde at høyresiden får akkurat den skattedebatten den ber om ]
Her kommer en viktig lærdom fra den store systemdebatten som startet for over 100 år siden til nytte: Dersom en sterk endringsprosess dreier for langt i én bestemt retning, kan det økonomiske systemet komme til å bevege seg forbi et vippepunkt og endre karakter.
Hvorvidt økonomien tipper i retning av markedsøkonomi eller planøkonomi avhenger av den politiske endringskraftens retning, men utfallet får konsekvenser for både statens, demokratiets og økonomiens funksjonsmåte.
SVs ubegrensede stat og sosialistiske praksiser innebærer derfor en overhengende risiko for å ende opp i noe annet enn en tenkt markedssosialisme, nærmere bestemt i en sosialistisk planøkonomi – som kan vise seg å bli svært vanskelig å styre demokratisk.
Siden Kaski og Boye åpenbart ikke ønsker seg dit, er det sikkert flere enn meg som er nysgjerrig på hvordan SV har tenkt å unngå å ende opp i et planøkonomisk system – som en utilsiktet konsekvens av egne gode hensikter.
Det hjelper i hvert fall ikke å stikke hodet i sanden og late som om problemstillingene jeg har tatt opp ikke eksisterer.
[ «Jeg tør påstå en ting: Foreldre vet veldig lite om hva som skjer i barnehagen» ]
[ Livet som MS-pårørende: Takk for at du aldri legger deg ned, mamma ]