Over hele landet sliter helseforetak og kommuner med å ansette nok sykepleiere og annet helsepersonell. Både de som yter tjenestene og de som mottar dem, lider under mangelen på ressurser. Tidlig i februar kom helsepersonellkommisjonen med sin offentlige utredning, NOU 2023:4.
Ett av svarene på bemanningsproblemet, mente kommisjonen, er å sende flere funksjonshemmede for å bo på institusjon. «Enheter på en viss størrelse og der det er flere brukere eller pasienter vil gi stordriftsfordeler og kunne minske det totale behovet for personell», skrev kommisjonen.
Den mener at såkalt stordrift kan gi stabilitet og faglighet som vil øke den totale kvaliteten på tjenestene. Stikk i strid med forskning på feltet.
Det er en farlig og historieløs avgjørelse å komme til. Da Levekårsreformen – også kjent som HVPU-reformen – ble iverksatt på begynnelsen av nittitallet, var det med en klar intensjon om å legge ned institusjonene.
Man skulle la oss funksjonshemmede selv velge hvor vi skulle bo, og hvem vi skulle bo sammen med. I de 19 sentralinstitusjonene og de cirka 180 internatinstitusjonene i Norge på slutten av 1980-tallet, ble forholdene ansett som medmenneskelig, sosialt og kulturelt uakseptable. Funksjonshemmede skulle derfor sikres tilbud om helsemessige og sosiale tjenester fra hjemkommunen, på lik linje med andre borgere i samfunnet.
[ Etter et slag mister Åsta språket – en skarp, stillferdig fortelling (+) ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/3CL3JCAM3VGCFNBRIYUBCVIJRU.jpg)
Likevel ser vi nå en gradvis, men systematisk gjenoppbygging, i form av stadig større bofellesskap. Vi vet at 13 prosent av de som svarte på vår levekårsundersøkelse Tilstandskartleggingen 2021, har opplevd at kommunen har prøvd å flytte dem permanent på institusjon når de har søkt om BPA. Konklusjonene i Helsepersonellkommisjonens NOU kan derfor bli neste steg i en utvikling som går i gal, skremmende retning og strider med funksjonshemmedes menneskerettighetskonvensjon, CRPD.
En slik tankegang er også meningsløs når det allerede finnes en ordning i Norge som både kan likestille funksjonshemmede og potensielt frigjøre ressurser for helsevesenet. Borgerstyrt personlig assistanse (BPA), slik intensjonen med ordningen er, skal gi tilbake ansvaret for eget liv til oss funksjonshemmede.
Man forventer at voksne mennesker selv tar ansvar for egen hygiene, kosthold og egne behov. Det må også gjelde oss funksjonshemmede.
Har man en kognitiv eller psykososial funksjonsnedsettelse, skal man også kunne ha BPA. Da kan noen i nær familie eller som kjenner deg godt, lede ordningen sammen med deg. Også avgjørende for Ulobas BPA, er at den funksjonshemmede selv skal ansette den kompetansen man trenger. Slik kan en mer utstrakt tildeling av BPA også spare ressurser for helsevesenet.
[ – Da Henrik løp rett opp i armene mine første gang vi møttes, var jeg solgt (+) ]
Det trenger ikke være nødvendig med en fagutdannet sykepleier til å hjelpe seg i dusjen, ta medisiner, spise frokost, studere eller være med venner. Man forventer at voksne mennesker selv tar ansvar for egen hygiene, kosthold og egne behov. Det må også gjelde oss funksjonshemmede.
Å få en bedre BPA-ordning som ligger forankret i likestillingslovverket, mener vi vil bidra til å frigjøre ressurser for helsevesenet og være bærekraftig for fremtiden. Kan man velge en ufaglært assistent til å smøre brødskivene, i stedet for en sykepleier, sier det seg selv at sykepleieren kan bruke ressursene sine på en mer hensiktsmessig måte.
Samtidig får vi funksjonshemmede selv bestemme over vår egen hverdag. Funksjonshemmede er ikke først og fremst pasienter eller brukere, vi er mennesker som ønsker oss vanlige liv. Men skal vi følge kommisjonens anbefalinger, risikerer helsevesenet å få flere pasienter og brukere, og samfunnet vil i sin tur få færre ressurser.
Da går vi baklengs inn i fremtiden. Vi trenger tjenester som sikrer oss menneskerettighetene våre!
[ Debatt: På høy tid at debatten om makt og likestilling også inntar fødselsomsorgen ]