Matsikkerhet: Bør vi eksportere den norske samvirkemodellen?

Verdens matvarefond melder at 2023 kan bli det første året på lenge der verden ikke produserer nok mat.

I regjeringens nye program, Landbruk for utvikling, pekes samvirkemodellen på som et virkemiddel Norge kan bidra til å fremme for økt matsikkerhet. Men bør vi eksportere den norske samvirkemodellen?

I Norge har vi lange tradisjoner for samarbeid, både innen fagbevegelsen og i det frivillige. I landbruket har bønder lang historie med å organisere sine bedrifter som samvirker.

De første melkebøndene begynte å organisere seg i samvirker allerede på midten av 1800-tallet. Selskapet de etablerte, markerte starten på dagens TINE SA. Noen av Norges eldste bedrifter er samvirker, for eksempel OBOS, Coop Norge SA, Felleskjøpet Agri og Nortura.

Fellesnevneren er at det både er økonomisk virksomhet og medlemmenes nytte som står i sentrum.

I de norske landbrukssamvirkene er målet at de som produserer råvarene, får høyest mulig pris. Gjennom medlemskap i samvirker, eier norske bønder i dag om lag 1/3 av den norske matindustrien.

I mange utviklingsland presses bøndene hardt av mellommenn når de skal få varene sine ut på markedet. Slik var det også i Norge da samvirkene oppsto. Da er det ikke overraskende at FAO peker på produsenteide organisasjoner og samvirker som et sentralt virkemiddel for økt inntekt og bedre forutsigbarhet.

Hva som trengs for at et samvirke skal fungere godt i sine omgivelser, er det medlemmene selv som bør finne ut av.

Samvirker konkurrerer på lik linje med andre selskaper. For medlemmene er det selve eksistensen av samvirket som sikrer nytte. Hvis bonden ikke har garanti for at noen kan betale for det de produserer, forsvinner en viktig forutsetning for å kunne satse store økonomiske verdier på gården.

Der andre selskaper gjerne driver for å få størst mulig økonomisk avkastning på kort sikt, ofte drevet av kvartalsvise tall, er det ekstra viktig for samvirker å sikre et langsiktig driftsgrunnlag. De må derfor balansere kortsiktig konkurransekraft og langsiktig eksistens. Det er ikke lett i en bransje med lave inntekter.

I flere afrikanske land, er det ikke nødvendigvis slik at samvirker sikrer styring nedenfra. Flere steder har staten spilt en aktiv rolle i styringen. Gjennom å kreve styreplass eller godkjenning av større vedtak, kan de kontrollere de største samvirkene. I praksis betyr det at lovverket er til hinder for at bønder fullt ut skal kunne eie og styre samvirkene selv.

Norske bønder har så stor påvirkningskraft på egne bedrifter fordi det norske lovverket plasserer samvirker i samme kategori som aksjeselskap og andre selskapsformer, det vil si at de er fullt ut private foretak.

[ I fremtiden vil Norge kunne måtte belage seg mer på egenproduksjon, og mindre på import, tror NIBIO-forsker ]

Den norske samvirkeloven kom i 2008, og har bidratt til å tydeliggjøre rammene for norske samvirker, både de som eksisterer, og de som skal etableres. Det er en omfattende lov basert på de internasjonale samvirkeprinsippene.

Mange fikk øynene opp for samvirkemodellen i fjor, da et medlemsopprør i Obos resulterte i krav om mer involvering og reell medbestemmelse. Dette er en kjent problemstilling i samvirker. Hvordan sikrer du at det faktisk er medlemmene som styrer, og ikke administrasjonen?

Å sikre medlemmer reell innflytelse kan være krevende, spesielt i store samvirker. Det trengs gode systemer for involvering på lavt nok nivå. Alle må både få reell mulighet til å delta, og de må kjenne til hvor og hvordan de kan delta. I land der medlemmene kanskje er analfabeter, mangler internettilgang, eller det er lange reiseavstander, kan involvering være ekstra krevende.

[ Nye kostråd: Vi trenger oppskriften på et bærekraftig norsk matsystem ]

I Norge har vi ikke noen fasit på hvordan dette skal gjøres, men det er en langsiktig jobb. Hvis medlemsdemokratiet ikke prioriteres, vil nytten for medlemmene forsvinne. Det kan resultere i medlemsopprør eller i verste fall at selskapet legges ned.

Å være en telefonsamtale unna en toppolitiker er en fjern drøm for mange bønder i utviklingsland. Gjennom samvirkene er det derimot en realitet i Norge. Fordi bøndene har solide og profesjonelle organisasjoner med en tung medlemsmasse, kan de også være med å påvirke nasjonal politikk.

Samarbeid mellom samvirker er et av sju grunnleggende prinsipper for den internasjonale samvirkebevegelsen. Å utvikle god praksis som andre samvirker kan bli inspirert av, har vært viktig for å bringe samvirker sammen.

Sterke samvirker bygges nedenfra. Hva som trengs for at et samvirke skal fungere godt i sine omgivelser, er det medlemmene selv som bør finne ut av.

Når regjeringen skal ta med seg den norske samvirkemodellen ut i verden, er det viktig å fokusere på hvordan de norske erfaringene med samvirkemodellen kan inspirere, ikke at den ukritisk skal eksporteres.

[ Fairtrade Norge: Alt blir dyrere. Hvem betaler egentlig prisen? ]

[ Vannmangel utøst av overforbruk, overutvikling, forurensning og global oppvarming skaper grobunn for en nær forestående global krise, advarer FN i en rapport ]