Debatt

Vi må snakke om mensen

Hvor ubehagelig det enn er. Vi må gjøre det.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi må snakke om mensen, hormoner, syklus, fødsler, overgangsalder, vondt i kroppen, humørsvingninger. Ja, det hele. For kvinnen og mannen i gata vet for lite. Skolevesenet vet for lite. Arbeidsgivere vet for lite. Og helsevesenet vet for lite. Konsekvensene av mangelen på kunnskap er unødvendige smerter og skader, og unødvendige problemer med å leve et fritt og sterkt liv. Kvinner får for lite forståelse i skole og arbeidsliv for hvor preget man kan bli av syklusen, og for dårlig hjelp fra helsevesenet til å lindre smerter, lege sår og reparere ødelagte kropper.

Det finnes en totusen år gammel fortelling som stammer fra Midtøsten. En mann som var kjent for å ha overnaturlige krefter var til stede på et torg der det vrimlet av folk. Han har på seg en kjortel og en slags kappe utenpå den, i samme stil som mange menn kledde seg på den tiden. Plutselig opplever han at en kraft går ut fra kappen hans. Han spør umiddelbart: Hvem var det som rørte ved kappen min? Det viser seg å være en kvinne. Hun beskrives slik: «Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Alt hun eide, hadde hun brukt til leger, men ingen hadde klart å gjøre henne frisk.» Hun får ikke noe navn i historien, som så mange kvinner forblir hun anonym. Men hun blir frisk, står det. Og mannen sier til henne: Din tro er stor. Derfor er du blitt frisk.

Det var kanskje kvinnens blødninger som ble litt for mye for søndagsskolelæreren.

Mannen er Jesus. Og historien finner du i det nye testamente i Bibelen. Jeg tror ikke jeg hørte om den som barn. Det var kanskje kvinnens blødninger som ble litt for mye for søndagsskolelæreren. Men da jeg fant den, syntes jeg det var utrolig fascinerende at mensen og kvinnehelse var omtalt i bibelen. Og at Jesus faktisk gjorde henne frisk. Hun måtte kjempe for sin egen sak. Hun brøt forbudet mot å forlate hjemmet som menstruerende kvinne, og trengte seg gjennom folkemengden for å komme fram til helsekilden.

Nå må forskningen få de midlene den trenger for å finne ut hvordan kvinners liv og frihet i mindre grad kan være preget av helseproblemer som følge av et av oppdragene kvinnekroppen har: Å bære fram liv.

Etter totusen år er det fortsatt slik at kvinner må trenge seg fram og kjempe for tilgang til helsehjelp for sine særlige helseutfordringer. Derfor må vi fortsette å snakke om mensen. Men nå, kjære Norge, må det skje mer enn prat. Nå har nok et kvinnehelseutvalg levert en rapport. Der er rådene enkle å forstå. De er syttifem i tallet, og de vil koste en milliard kroner å følge opp. Det er «løp og kjøp»-pris! Nå må forskningen få de midlene den trenger for å finne ut hvordan kvinners liv og frihet i mindre grad kan være preget av helseproblemer som følge av et av oppdragene kvinnekroppen har: Å bære fram liv. Sykdommer og følgesykdommer av å være en kropp som kan være bolig for ufødte liv og gi næring til små kropper, må forskes mer på. Da vil færre bli feilbehandlet og flere kan få god hjelp til å behandle smertene og forhindre skadene slike sykdommer gir.

AS Norge vil tjene på det i det lange løp, det er jeg helt sikker på. Færre sykedager og flere kvinner i arbeid større deler av livet vil være resultatet av bedre kvinnehelsearbeid. Viktigere enn økonomien er likevel dette: Det er ikke rettferdig av kvinners helseutfordringer ikke behandles med samme alvor som menns. Det må bli slutt på at kvinner må trenge seg fram på et overfylt torg i håp om å få en liten flik av oppmerksomhet og hjelp til å takle smerter og kurere sykdom som kun rammer kvinner. Nå må det handles. Nå må kvinners helse tas på alvor.


Mer fra: Debatt