EU-debatt: Nei. Venstresida bør ikke følge MDG og Venstre

I sitt innlegg «MDG følger Venstres JA til norsk EU-medlemskap. Det bør andre også», argumenterer Stian Michalsen for at flere, og da spesielt venstresiden, bør jobbe for et norsk medlemskap i EU. Argumentet om at EU er en helt sentral aktør for å kutte europeiske klimagassutslipp blir presentert tidlig.

Det virker opplest og vedtatt at EU er best på å ta tak i klima og miljø, og derfor burde alle som bryr seg om klima gå inn for norsk medlemskap. Denne «sannheten» har flere utfordringer ved seg.

For det første har EUs utslippskutt stagnert etter 2013, og man er langt unna å være i rute til ambisjonene for 2030.

De kuttene som allerede er gjort, er ikke hovedsakelig resultatet av god systematisk klimapolitikk, men i større grad effekter av at lønnsomheten knyttet til utvinning av kull har gått ned og en stor avindustrialisering. Konsekvensen er arbeidsledighet, spesielt blant unge, og økende sosial uro.

Internasjonalt forpliktende samarbeid blir aktivt brukt som argument for EU, og det er interessant å se på hva som faktisk ligger i begrepet. EU som en overnasjonal organisasjon kan fatte bindende vedtak for alle medlemsland, også land som er uenig. Medlemslandene har altså gitt fra seg en viss andel suverenitet til fordel for et høyere organ.

Det virker tilsynelatende enklere å løse klimaproblemene på denne måten. EUs bestemmelser er gjeldende, så når landene fatter vedtak om for eksempel klima og miljø blir disse implementert som direktiv i 27 medlemsland. Spørsmålet er om direktivene blir jobbet fram til det beste for miljø og befolkningen som helhet.

Hovedutfordringen med oppbyggingen av EU er at politikken blir for svakt forankret i befolkningen.

Sterke kapitalkrefter og lobbyorganisasjoner har stor påvirkning i Brussel. Dette ser man for eksempel i landbrukspolitikken, hvor stordriftsfordelene har vært rådende lenge. Enorme enheter som produserer varer som fraktes på kryss og tvers av kontinentet med betydelige utslipp. Det er konsekvensen av fri flyt, og en motsetning til hvordan vi har gjort det i Norge med lokal matproduksjon basert på våre egne naturressurser.

Etter man fjernet toll og importkvoter innad i unionen har også frihandel handlet mindre om frihandel, men mer om fullstendig utjevning av konkurransevilkår. Dette gjør det ofte vanskeligere for små og mellomstore bedrifter som ønsker å drive lokal næringsvirksomhet.

Man kan sikkert argumentere for at endringer kunne blitt kjempet fram innad i unionen, men hovedutfordringen med oppbyggingen av EU er at politikken blir for svakt forankret i befolkningen.

Det er stor avstand mellom den jevne innbygger og byråkratene i Europakommisjonen som utarbeider forslagene som så blir direktiver. Skal man lykkes med blant annet miljøpolitikken, er man avhengig av å ha bred legitimitet, og derfor burde også politikken helst utformes, eller i det minste vedtas, på grasrotnivå før den blir gjeldende lov.

Avmakt og mistillit mellom store deler av befolkningen er noe av det aller mest ødeleggende for et velfungerende demokrati, og et av venstresidas hovedprosjekt har vært at menig mann og kvinne skal kunne ha reell påvirkning på den politikken som føres. Den muligheten blir svakere med fullt medlemskap.

[ Jo Moen Bredeveien: Regjeringens kalde krig om EU ]

Det betyr ikke at man skal unngå internasjonalt samarbeid. Samarbeid med mellomstatlige organisasjoner hvor land best mulig kan lære av hverandre og bli enige om potensielle løsninger på felles problemer vil være avgjørende for å løse internasjonale utfordringer. Dette har man mulighetene til å gjøre innad i for eksempel FN, men også i samarbeid med EU, uten å avgi nasjonal suverenitet.

Jeg er for så vidt enig i at det er en utfordring at Norge står i en annerledes situasjon enn de aller fleste europeiske land, men det er ikke alltid det er lurt å følge saueflokken. Problemene i mange av EU-landene viser oss nettopp det.

[ Mer statsstøtte på det grønne skiftet og et nytt EU-fond for å støtte fattige EU-land som ikke har råd til å støtte egen industri. Dette kommer til å bli hete temaer i EU denne våren. ]

Den aller største bekymringen for venstresida over hele Europa i dag burde være fremveksten av høyreradikale krefter. Og når venstresida godtar premisset om suverenitetsavståelse til EU, blir de lengst ute på høyresida de eneste som plukker opp misnøyen mot den politikken som kommer fra Brussel.

Dette ser man tydelig i for eksempel Frankrike og Italia, hvor forskjellene er stadig økende, det er stor arbeidsledighet og inntrykkene er at EU ikke klarer å løse de problemene som er relevante for vanlige folk. Og det inntrykket er berettiget, fordi til tross for at EU har startet å ta tak i sosiale problemer, produserer unionen både historisk og fortsatt sentrum-høyre politikk til fordel for de med mest fra før.

Norsk venstreside bør være en tydelig motstemme som sier nei til fullt medlemskap, men som hele tiden jobber tett opp mot EU for å løse internasjonale utfordringer. Vi burde bruke handlingsrommet i EØS-avtalen mer aktivt, og bidra sammen med arbeidstakerorganisasjonene for at direktivene som innføres er i tråd med våre egne politiske mål.

Til sist må vi sikre en bred folkelig forankring enten det gjelder tiltak for miljø eller omfordelingsspørsmål. Ingen krise løses ved å hoppe bukk over folkedemokratiet.

[ Lekket dokument: Norge og EU oppretter «samarbeidsforum» for batterier og metaller ]

[ Dagsavisen mener: Verden er i voldsom endring. Norge trenger bedre handelsavtaler med EU ]