Debatt

MDG følger Venstres JA til norsk EU-medlemskap. Det bør andre også

Når hele resten av Europa sitter i samme forum for å løse problemer er det en svakhet at vi står utenfor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sentralstyret i Miljøpartiet de Grønne innstiller på at partiet skal si ja til norsk EU-medlemskap, og arbeide for en ny folkeavstemning. Det er selvfølgelig gledelig, men bør ikke komme overraskende på dem som følger internasjonal og europeisk politikk, for dette er utgangspunktet for alle grønne partier ellers på kontinentet.

Mann med briller

Klimakrisen er vår tids store utfordring. Det er også en utfordring som av naturlige årsaker ikke følger menneskeskapte landegrenser. Skal man løse internasjonale problemer trenger man internasjonale løsninger. Det er flott at MDGs sentralstyre tar stilling til dette, og partiet skal få lov til å behandle forslaget i fred fram mot landsmøtet. Det er likevel et eksempel på hvordan et parti kan legge bort gamle standpunkt i store spørsmål og heller forsøke å se helheter.

For EU er ikke en ideologi. Det er en plattform for samarbeid mellom demokratier.

Venstresiden bør ta debatten. At partier på venstresiden i Norge ikke aktivt diskuterer og tar stilling til realiteter i EU-saken virker som en slags ideologisk ryggmargsrefleks. Det er egentlig merkverdig, for omtrent samtlige av deres søsterpartier i Europa er EU-tilhengere. Dette inkluderer Rødt, hvor for eksempel deres svenske motpart Vänstern er pro europeisk samarbeid.

Alle ideologier har ulike innslag av politiske utfordringer som krever internasjonalt samarbeid, eller som ikke kan løses av enkeltstater alene. For MDG er det, som nevnt, klimasaken, og det forpliktende internasjonale samarbeidet som må til for å kunne løse den. For partier på venstresiden er det kontroll på det internasjonale frimarkedet, herunder å motarbeide skatteparadis eller å sikre faglige rettigheter. Likevel motstrider de seg å jobbe for en institusjon som kan gjøre noe med dette.

For EU er ikke en ideologi. Det er en plattform for samarbeid mellom demokratier. EU er et mulighetsrom for politikk. Dermed blir premissene feil når de debatteres av venstresiden i Norge.

Det sitter ikke en eneste sosialist i Europaparlamentet som mener jobben de gjør er bortkastet, og at de er lenket til et høyreprosjekt uten innflytelse.

Mange fremhever for eksempel at EUs fire friheter, altså fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital, er frikapitalistisk og dermed strider med venstresidens grunnprinsipper. Det er det selvfølgelig ikke. EUs indre marked er tvert imot verdens mest regulerte marked. Prinsippet om de fire friheter er bare en teknisk juridisk definisjon av hvordan landene hver for seg allerede fungerer. Vi har ikke toll mellom Oslo og Viken, jeg trenger ikke vise ID eller pass for å ta toget til Trondheim, og det er heller ingen i stat eller kommune som kan hindre meg i å flytte til Tromsø for å jobbe eller etablere næringsvirksomhet. Da EU innførte de samme rettighetene for alle innbyggere i Europa til å reise, flytte og leve der de ønsker, ble den enkleste måten å gjøre det på å etablere disse frihetene i avtaletekstene sine. Vanskeligere er det ikke.

EU som mulighetsrom. Videre kan selvfølgelig EU brukes til å kjempe gjennom de endringene venstresiden ønsker, og det gjør de jo hver dag. Det sitter ikke en eneste sosialist i Europaparlamentet som mener jobben de gjør er bortkastet, og at de er lenket til et høyreprosjekt uten innflytelse.

Som det heter i Arbeiderpartiets gjeldende partiprogram: «Våre interesser fremmes best ved å samarbeide med våre europeiske naboer. Arbeiderpartiet er tilhenger av et sterkt politisk samarbeid i Europa. Ved to tidligere folkeavstemninger har vi derfor anbefalt å si ja til norsk medlemskap».

Et par ganger i året reiser nemlig representanter fra SV og AP ned til sine europeiske søsterorganisasjoner for å delta på årsmøter og seminarer. Her snakker de varmt om europeisk samarbeid, om den internasjonale fagbevegelsen, og beslutter politikk som skal frontes i Europaparlamentet. Så drar de hjem til Norge og unnlater å prate mer om hva de har bidratt til.

European Parliament members vote on a convention to prevent and combat violence against women and domestic violence during a session, Wednesday, Feb. 15, 2023 at the European Parliament in Strasbourg, eastern France. (AP Photo/Jean-Francois Badias)

LO har et eget kontor i Brussel for å påvirke lovverket for EUs 450 millioner innbyggere, og indirekte Norge gjennom direktivene vi får gjennom EØS-avtalen. Likevel er EU-spørsmålet for LO et betent tema på tillitsvalgtnivå. Slik er det selv om LO gjør en veldig god jobb i Brussel, og deltar på lik linje med alle andre arbeidstakerorganisasjoner med å forme europeisk politikk.

Verken partiene eller LO gjør dette fordi de liker å kaste bort tiden sin. De gjør det fordi der kan de få politisk gjennomslag. Demokratiet i EU er en arena for meningsbrytning, der ulike interesser veies mot hverandre. Norge, som et av verdens mest velfungerende sosialdemokratier, burde ha vært en aktiv deltaker her. Fordi EU setter dagsorden for de store utfordringene og har kapasiteten og pondusen til å gjøre noe med dem.

Det er dette MDG har tatt innover seg. Når hele resten av Europa sitter i samme forum for å løse problemer er det en svakhet at vi står utenfor. Alt internasjonalt arbeid som gjøres på klimasaken betyr egentlig lite hvis ikke det også er forpliktende.

Man kan godt sitte i Norge og håpe at alle andre land plutselig en dag blir SV-ere, men sjansen for det er liten. I mellomtiden må man se realiteten i at det nest beste er en internasjonal demokratisk institusjon der man kan jobbe for en bedre fremtid. For hele Europa.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt