Strømpriskrisa: Hvor er politikken?

For fjerde gang ble det torsdag 16. mars samling på Eidsvolls plass på grunn av manglende politisk handling i kraftspørsmåla. LO i Oslo og Industriaksjonen var arrangører. Denne gang var det også bred politisk streik.

Aksjoner fra Tromsø til Kristiansand, og sjøl de sindigste i innlandet, anført av Bjørn Sigurd Svingen som leder Raufoss jern og metall, var med. Der stoppa produksjonen i flere bedrifter der ledelsen og fagforeningene sto i lag, bekymra for at strømprisene vil ødelegge industrien og svekke deres konkurransedyktighet som vi allerede ser skje rundt om i landet.

I Oslo gir bekymringa seg utslag i en politisk streik der trikk, bane og buss sto, rørleggere og andre bygningsarbeiderne streika, også næringsmiddelarbeidere etterlyste handlekraft. For også her har strømpriskrisa gjort det vanskelig for mange husholdninger og bedrifter og kommunale virksomheter.

Kultur- og reiselivsbyen Oslo, Norges fremste turistmagnet, skulle nå ta igjen aktivitet etter dårlige pandemiår. Men det skjer jo ikke når museene må stenge deler av året i mangel på varme og folk spiser på restauranter med yttertøy fordi strømmen må prioriteres når maten skal lages! Vi må og ha råd til strøm på våre idrettsarenaer. Disse bidrar til folkehelse og integrering i gode lokalsamfunn.

Strømprisene i Norge må kunne frikobles fra det europeiske strømprissystemet.

Felleskravene avspeiler at det er et desperat behov for politikk og styring, ikke bare økonomisk støtte som gjør familier og næringslivet til klienter. Og vi må prioritere hva krafta skal brukes til. Det er altfor lite fokus på enøk og sparing, og effektivisering innen eksisterende anlegg.

De tre felleskravene er:

1. Nasjonal kontroll over krafta – politisk styrte strømpriser nå

Dette blir også 1. mai-parole i Oslo. LO i Oslo mener at kraft er en avgjørende viktig ressurs for alt vi gjør og kan derfor ikke overlates til markedskreftene. Krafta vår skal ikke eksporteres når det går ut over forsyningssikkerheten og forsvarlige strømpriser. Strømprisene i Norge må kunne frikobles fra det europeiske strømprissystemet og så må staten styre utveksling av strøm og salg av overskuddskraft. Kraft er grunnleggende velferd og skal ikke være et spekulasjonsobjekt i et marked.

2. Storsatsing på enøk og oppgradering av vannkraft

Energikommisjonens utredning, «Mer av alt – raskere» kom i februar.

Den snakker om at en lavthengende frukt er enøk i stor målestokk. Jan Olav Andersen i EL og IT Forbundet etterlyste også helhetlig politikk og foreslo egen energieffektiviseringsminister.

I dag bruker vi 45 milliarder årlig på strømpriskompensasjon. Men det må satses mye mer på støtteordninger til energieffektiviseringstiltak i boliger, næringsliv og offentlig sektor, og lokal strømproduksjon som for eksempelvis solceller på bygninger og geovarme.

Vi må ha et mye sterkere Enova som gir støtte til både bedrifter, borettslag og enkeltpersoner slik at en kan etterisolere og spare strøm. Enova skal ikke konkurrere med Innovasjon Norge, men få på plass lett tilgjengelige og praktiske tiltak. I kommunevalgkampen i Oslo har vi også bedt partiene om storsatsing på enøk. Vi satser og på å få på plass nok energirådgivere folk og virksomheter kan bruke.

Christian Anton Smedshaug skrev i Klassekampen 14. mars om skiftet fra fossil energi til fornybar energi. Overgangen til fornybar energi innebærer en «metallifisering» av økonomien. Kabler, solcellepaneler, og vindturbiner og mye av teknologiomleggingen som det drømmes om, er svært råvarekrevende. Areal- og naturkonsekvensene av dette økte forbruker har vi ikke oversikt over, Smedshaug peker på at høye kostnader, og trolig knapphet i lengre tid.

[ Jo Moen Bredeveien: Strømregningen din er høy. Det er lønna til direktørene i Statkraft også ]

Samtidig må vi vurdere utvinning av metaller ut fra naturens tålegrense, slik miljøbevegelsen peker på. I samfunnsutviklinga må arbeid, energi, natur og klima gå hånd i hånd skal vi skape gode samfunn nå og for kommende generasjoner.

Vi må bruke det vi har av vannkraft smartere, blant annet få Rainpowers verksted i Sørumsand skodd til å effektivisere våre vannkraftverk, og der trengs smarte grep for å beholde og utvikle kompetanse.

Vannkrafta er vårt edleste verktøy – sjølve grunnmuren i et stabilt og trygt forsyningssystem. Den må behandles med respekt og kjærlighet

3. Reforhandling av utenlandskablene

Vårt tredje krav har også Alternativ Energikommisjon og mange andre tatt til orde for. LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad har bedt regjeringa teste ut handlingsrommet ovenfor EU når det gjelder politisk styring av krafta. Vi trenger å mestre overgangen til klimanøytralitet, ivareta forsyningssikkerheten, og sluttbrukerpriser må ivareta både konkurranseevne og være akseptable for husholdningene. Dette er det bare folkevalgte som kan ivareta – våre folkevalgte.

Det er ingen grunn til å undervurdere det samholdet som er i denne saka på tvers av bransjer, og på tvers av privat og offentlig sektor. Alliansene krever politisk styring og handlekraft for kraft!

[ «Norge kan lykkes med å utvikle et bærekraftig energilandskap, hvis vi gjør det på riktig måte» ]

[ Baker og Ap-medlem: – Jeg stemmer ikke Arbeiderpartiet før de fikser strømprisene ]