Debatt

Funksjonsnedsettelser som pensum

Jeg tør vedde på at de fleste med funksjonsnedsettelser i Norge sitter på en håndfull historier som omhandler fremmedes kunnskapsløshet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Norge er diskriminering av funksjonshemmede uakseptabelt vanlig. For meg er det særlig ett tiltak som står fram som et mulig svar på denne utfordringen; få grunnleggende kunnskap om funksjonsnedsettelser inn i pensum i grunnskolen.

Frykt for det ukjente ligger dypt i alle mennesker. Vi vet også at denne frykten kan motvirkes med kunnskap. Nettopp derfor er det frustrerende for en «hjulbeint» som meg å se hvor lite nordmenn flest faktisk vet om funksjonsnedsettelser, hvordan man skal forholde seg til funksjonshemmede, og hva som kreves for å gi oss verdige liv.

Øystein Christie, statsviter.

Ikke så rent sjelden fører folks uvitenhet til vonde situasjoner. Overdrevent myke og overbærende stemmer som kommer med absurde kommentarer.

Butikkansatte som konsekvent snakker til våre funksjonsfriske venner. Folk som får panikk i blikket når de ser en i rullestol komme ned gata – «hva gjør jeg? Ser jeg på personen eller ned i bakken? Hjelp!». Folk som sjokkert spør, med eller uten ord, om en som deg virkelig bør være her eller gjøre dette.

Jeg tør vedde på at de fleste med funksjonsnedsettelser i Norge sitter på en håndfull historier som omhandler fremmedes kunnskapsløshet.

Jeg er overbevist om at de aller fleste mener godt. Det gjør ikke saken noe lettere for folk at funksjonshemmede har så vidt forskjellige preferanser og reaksjonsmønstre.

Noen setter stor pris på å hjelpes over veien, andre blir arge hvis noen tar på håndtakene på rullestolen deres uten tillatelse. Enkelte svarer på alle spørsmål om funksjonsnedsettelsene sine, andre igjen blir brydd hvis man i det hele tatt stiller spørsmål. Det finnes sjelden noen fasit i slike saker, men i begge ytterpunktene – og i alle punktene mellom – tror jeg det er hevet over all tvil at mer kunnskap vil kunne hjelpe.

Vi frykter det vi ikke kjenner. Vi blir nervøse, rådville og i noen tilfeller direkte sårende.

Gjennom årevis med erfaring har vennene mine lært mye om mine behov og preferanser som rullestolbruker. Når jeg ser hvor fint de behandler meg, tenker jeg ofte: Alle i Norge burde hatt en funksjonshemmet venn. Hvis alle hadde fått en slik kilde til prøving og feiling som det vennene mine har hatt, kunne de lært mye viktig. Dessverre blir nok dette vanskelig å få til i praksis uten en landsdekkende vennespleising-kampanje.

Eventuelt burde alle i Norge vært fysioterapeuter, ergoterapeuter og helsearbeidere – de sitter jo på verdifull erfaring og ekspertise her. Dette er nok heller ikke mulig uten en drastisk omskolering av befolkningen. Ikke er det ønskelig heller, for den saks skyld.

Et mer nærliggende alternativ, og noe jeg tror kan være en veldig god start, er å få inn funksjonsnedsettelser som del av pensum i grunnskolen. Hvis vi kan innprente hos nye generasjoner bedre kjennskap til, og en større forståelse for funksjonshemmede og hvordan man skal forholde seg til dem, tror jeg fremtiden vil se betydelig enklere ut for mange. Personer med funksjonsnedsettelser vil kunne bli bedre behandlet, og funksjonsfriske vil trolig slippe å føle seg fullt så ubrukelige og hjelpeløse rundt oss.

Jeg ser for meg et fag eller en del av et fag der man lærer det helt grunnleggende om de vanligste diagnosene og årsakene til funksjonshemning, alt de innebærer og hvordan man skal forholde seg til dem.

Hva er egentlig cerebral parese? Hva betyr det når noen sier de har brukket C5? Er spasmer og nervesmerter farlig? Hvordan skal man interagere med noen med servicehund? Hvilke hjelpemidler og behandlingsformer finnes for folk med multippel sklerose eller spinal muskelatrofi? Grunnleggende kunnskap av denne typen burde være essensiell for alle og enhver.

Et slikt tiltak vil i teorien kunne endre utrolig mye, og gi mange funksjonsfriske viktige oppvåkninger. Arbeidsgivere som lar seg avskrekke av tanken på å ansette noen de er usikre på. Funksjonsfriske som parkerer helt inntil HC-plasser, uten noen som helst idé om hvorfor dette ofte kan være et problem. Bussjåfører og dørvakter som ikke slipper inn personer med funksjonsnedsettelser fordi de ikke forstår situasjonen.

Skrekkhistoriene vi til stadighet kan lese i mediene om funksjonshemmede som misforstås og feilbehandles vil kunne bli dramatisk færre.

Flere vil klare å se og forstå den systematiske diskrimineringen funksjonshemmede utsettes for. Dermed vil det også bli lettere for fellesskapet å finne konkrete tiltak for å bekjempe den.

Og ja: «Dette burde vi lært om på skolen» er kanskje en klisjé. Dog gjelder dette såpass mange mennesker at en liten klisjé bør være lov. Ifølge Norges Handikapforbund har 15 prosent av befolkningen en eller annen funksjonsnedsettelse. En pensumutvidelse som kan gagne 15 prosent av befolkningen (om ikke alle) bør være en no-brainer.

Vi frykter det vi ikke kjenner. Vi blir nervøse, rådville og i noen tilfeller direkte sårende. Det er helt naturlig. Men hvis vi funksjonshemmede skal bli en normalisert og ordentlig integrert del av samfunnet – jeg håper og tror dette er ønskelig – krever det også en innsats for å gjøre seg kjent med oss og utfordringene våre.

For øvrig melder jeg meg frivillig til å skrive et pensumkapittel om dette. Hva med samfunnsfag for 5. klasse?

Mer fra: Debatt