I et innlegg i Dagsavisen skriver Klara Døving, lege i spesialisering i barne- og ungdomspsykiatri, at det foregår en stor snikprivatisering av helse i Norge og at vi har et todelt helsevesen.
Det er selvsagt helt legitimt å diskutere og mene noe om dette tema, ikke minst som fagperson som Døving er. Det er like fullt en del påstander og premisser som må imøtegås.
For det første må vi skille mellom helprivate helsetjenester man betaler for selv av egen lomme, og private helsetjenester man får gjennom det offentlige finansierte tilbudet etter henvisning fra fastlege. Dette siste utgjør hovedbildet av privat kapasitet, og er en del av vår felles offentlige helsetjeneste hvor alle har tilgang ved kun å betale en egenandel (som ved offentlige tjenester).
I Norge har vi en lang tradisjon for at det offentlige tar i bruk private helsevirksomheter innen somatikk, rehabilitering, røntgen med mer, og det er fastlegen som vurderer sammen med pasienten hva slags behandling som er egnet basert på en faglig vurdering.
Døving nevner flere private aktører, og mange av de samme har nettopp avtaler med det offentlige om slike tjenester. Dette er helsetjenester hvor kvalitet og innhold er bestemt av offentlige helsemyndigheter som private må følge. Takket være velferdsmiksen – samarbeidet mellom offentlige, private og private ideelle institusjoner – får flere pasienter raskere behandling. Det er det offentlige som tar regningen for at man skal slippe å stå i lang kø.
I et fritt demokratisk samfunn som Norge er det vanskelig å forestille seg hvordan man skal hindre folk å kjøpe seg helsetjenester man selv ønsker å benytte seg av, enten dette er finansiert gjennom forsikringsselskaper eller utenom. Enten dette er fordi private tilbyr behandling raskere enn det offentlige eller annen type behandling det offentlige ikke tilbyr.
Bildet av privatiseringens omfang er også misvisende. Eksempelvis at «legene strømmer til de private». Norges største private helseforetak Aleris sysselsetter mindre enn 1 prosent av legeforeningens medlemmer. De aller fleste leger som jobber hos private aktører jobber også i det offentlige. Slik skapes også gjensidig læring og utveksling mellom offentlig og privat.
Et annet eksempel er bildet om at pasientene «strømmer til de private». Sammenligner man med andre relevante land i Europa, har Norge et av de minst privatiserte helsevesenene. Det er cirka 16–17 millioner konsultasjoner årlig i Norge hos fastleger og legevakter. Privat andel her av konsultasjoner pasienten bestiller selv utenom det offentlige tilbudet er om lag 3–5 prosent.
I stedet for å fokusere på at det finnes private helsetjenester som noen kan kjøpe, må vi bruke tid og energi på å lage en så god offentlig helsetjeneste at vi sikrer lik tilgang for alle. Men da må vi fortsette å ta i bruk kapasiteten og kompetansen private helseaktører besitter som del av et fast offentlig tilbud som i dag, som ekstra kapasitet ved behov når det offentlige trenger hjelp, eller for å kutte ventetider på behandlinger. Det er bra for pasienten og for samfunnet.
[ Sandra Lillebø: Jeg fikk et spørsmål fra fastlegen man ikke skulle tro var mulig å få i Norge ]
[ Kjersti Kvam: Jeg er så sliten av å bekymre meg for ungen min ]
