Fosen-aksjonen i Oslo handler om et alvorlig rettighetsbrudd mot sørsamene på Fosenhalvøya. Den signaliserer også et oppgjør blant samer og andre med hva slags fremtid den norske staten tegner opp for dem.
Siden 23. februar har NSR Nuorat og Natur og Ungdom aksjonert i og utenfor Olje- og energidepartementet (OED), i protest mot at 151 vindturbiner på Fosenhalvøya fortsatt står. Aksjonen startet da det var gått 500 dager siden Høyesterett erklærte at vindturbinene er ugyldig satt opp. Siden har det skjedd lite politisk for å rette opp skaden.
Protestleiren drives av samer og ikke-samer. De uttrykker at deres tillit til den norske staten er på hell. «Baajh vaeride årrodh» («la fjella leve» på sørsamisk), ropes det, i allusjon til kampropene for over førti år siden, da Alta-saken sto på spill.
Den siste ukens aksjon tegner til å bli en like viktig historisk milepæl. Aksjonen har blitt et oppgjør med statens fornorskningspolitikk, kolonialisme og rettighetsbrudd mot den samiske befolkningen.
Konkret handler aksjonen om situasjonen til sørsamene som har kjempet i mange år for sin rett til kulturell overlevelse. «Bit for bit tar de landet vårt», sier de, og refererer til det akkumulerte presset de opplever fra en rekke utbyggingsprosjekter over tid.
Gjennom hele konsesjonsprosessen med NVE, og senere klagen på konsesjonsvedtaket til OED, har de forsøkt å få gjennomslag for sitt syn: prosjektet er for massivt til å være forenlig med reindrift. De har ikke blitt hørt.
I et større perspektiv handler aksjonen om et oppgjør med den norske stats behandling av det samiske samfunnet.
Representanter for byråkratiet har gjentatte ganger sagt seg enige i at samenes erfaringsbaserte kunnskap er viktig. Vår forskning viser at denne kunnskapen ikke tas inn i konsesjonsprosessene på en meningsfull måte. I praksis er det vanskelig for samene å nå frem. Men da lagmannsretten i 2020 slo fast at vindturbinene på Fosen ikke kan sameksistere med reindrifta, ble samenes komplekse kunnskapsfelt endelig tillagt vekt. Høyesterett bekreftet dette i den historiske dommen fra 2021.
Selv etter Høyesterettsdommen har OED insistert på at det skal gjennomføres en ny runde med kunnskapsinnhenting. Imens går tiden, og reindrifta sliter. De har mistet de beste vinterbeitene sine og går svært usikre vintre i møte. I Fosen-saken er det altså god grunn til å spørre om myndighetenes uttrykte behov for mer kunnskap først og fremst handler om mangel på politisk vilje og evne til å lytte.
[ Synnøve Vereide Trampe: Samenes sak er ikke vindtett. Regjeringen blir likevel blåst av banen ]
I et større perspektiv handler aksjonen om et oppgjør med den norske stats behandling av det samiske samfunnet. Sannhets- og forsoningskommisjonen skal i juni levere sin rapport om fornorskningspolitikk og foreslå tiltak for hvordan storsamfunnet kan reparere uretten. Den manglende handlekraften fra myndighetene i Fosen-saken virker å være et uttrykk for villet fravær av forståelse for det samiske livsgrunnlaget og rettigheter. Det kan ikke fortsette.
Høyesterett ga OED og regjering i oppgave å reparere menneskerettighetsbruddet som har skjedd. Forsoning er ikke mulig så lenge urfolksrettighetene brytes. Nå virker oppgaven større enn noen gang. Mistilliten vokser for hver dag – i Oslo, på Fosen og i Saepmie.
Saken har eksistensielle konsekvenser. Den handler om muligheten for overlevelse for den samiske kulturen og reindriften i Norge. Aksjonistene har skapt et handlingsrom for nedriving av vindturbinene, men også for et oppgjør med norsk kolonihistorie. Nå handler det om den politiske viljen i majoritetssamfunnet til å lytte.
Enten må vindturbinene rives og naturen tilbakeføres, slik Fovsen Njaarke sïjte har krevd i over 500 dager, eller så vil det være fastslått at urfolksrett ikke har plass i det grønne skiftet.
Det grønne skiftet handler for mange om å skaffe mer grønn energi og flere produkter og tjenester som gir brennstoff til vekst i økonomien. Viljen til å innse at det handler om vårt evige ønske om mer forbruk og vekst er nærmest fraværende.
Vi kan oppnå klima- og naturmålene våre og samtidig ta vare på menneskene i omstillingen. Kanskje vil Fosen-saken bidra til at vi som samfunn forstår at både natur og kultur har tålegrenser. Tilbakeføring av naturen på Fosen kan være et første skritt.
[ «Å rive vindturbinene krever mot fra regjeringen, men det er det eneste riktige å gjøre» ]
