Med økte utgifter i dag og inflasjonen må alle innbyggere i vårt land tenke økonomisk. Vi visste ikke at det skulle spares på bekostning av folkehelse.
Vi må spare for å bygge nye Oslo universitetssykehus og vi må ta etterslepet av pandemien. Penger som skulle gått til sykepleiebemanning, medisiner, utstyr, vaskepersonell, legestillinger og portører. Økt belastning på ansatte og redusert kvalitet og tilbud til pasientene må til for å bygge nytt sykehus.
Mens Norge hadde hjemmekontor og applauderte oss i dugnaden, visste ikke vi at dugnaden og vår innsats i pandemien skulle koste oss dyrt. Vi må betale tilbake pengene vi brukte for å verne oss selv og pasientene mot smitte. Jo flere som jobbet og hjalp til i krisen, desto større er utgiftene avdelingene må ta igjen. Vi trodde vi kom på jobb for å behandle pasienter. Hvorfor kan vi ikke bare få lov til å gjøre jobben vår ordentlig?
På avdelingen for hjerneslag der vi jobber, har vi droppet både dobesøk og matpauser for at mennesker med hjerneslag skal kunne ha et liv og ikke være pleietrengende. Så hva skal vi spare på? Hva er godt nok? Med det lille vi har nå klarer vi så vidt å redde liv og holde på etisk forsvarlighet så godt som mulig.
Følelsen av å komme til kort er der oftere enn ikke, både overfor pasienter, pårørende og kollegaer.
Vi jobber med halvparten av hva som er anbefalt av bemanning i nasjonale retningslinjer. Det ligger hundrevis av avvik registrert over flere år. Personalundersøkelser viser at arbeidspresset og slitasjen på de fast ansatte er for høyt. Vi har arbeidsforhold som strider mot arbeidsmiljøloven på døgnkontinuerlig basis. En sykepleier må jobbe som to.
Med bemanningen vi har nå må vi henge opp intravenøs behandling til tre pasienter, ta imot en ny akutt slagpasient, ta vare på en pasient som tar sine siste åndedrag og være tilgjengelig for kollegaer som trenger hjelp samtidig.
Ja, vi har pasienter som dør alene. Vi er prisgitt pårørende som er der sammen med sine døende kjære og som har mulighet til å si ifra når endringer skjer og observere tegn til smerte. Vi er ikke stolte av dette. Følelsen av å komme til kort er der oftere enn ikke, både overfor pasienter, pårørende og kollegaer.
Dette er nå. Før nedbemanningen. Hvis regjeringen virkelig er opptatt av å rekruttere og beholde sykepleiere, er det ikke særlig gjennomtenkt å si «dere får ikke bedre bemanning, ikke mer lønn, dere må jobbe flere helger og forresten så er ikke utdanningen og kompetansen deres bedre enn at helsefagarbeidere og ufaglærte kan ta over sykepleieoppgavene. Og så må dere jobbe mer effektivt». Reformulert. Oppsummert.
Likevel får vi høre at vi må ned i bemanning og opp i effektivitet. Vi får beskjed om å redusere innleie og vikarbruk, samtidig som vi ikke har ressurser til å øke stillingene til fast ansatte. Vi har et høyt personalskifte fordi det ikke går an å leve av en 30 prosent stilling. Sykepleiere sier opp stadig vekk. Samtidig bruker vi flere hundre tusen på opplæring av nyansatte hvert år. Penger som kunne vært spart hvis flere hadde fått lov til å jobbe 100 prosent.
Helsepersonellkommisjonen sier at folk må ha lyst til å gå på jobb. I en vanlig arbeidshverdag risikerer vi å bli utsatt for vold, seksuell trakassering, forskjellig type smitte og belastningsskader. Vi ofrer egen helse med turnusarbeid som øker risikoen betydelig for hjerte- og karsykdommer, kreft, hjerneslag og dårligere psykisk helse. Ingenting av dette får vi kompensasjon for.
[ Tidligere sykepleier: – Ble fysisk uvel av å møte på jobb ]
Og vi ofrer fritid, samvær med familie og venner når vi jobber kvelder, helg, julaften, nyttårsaften, påske og sommerferie. Og selv med alt dette så trives vi på jobb. Og vi har lyst til å dra på jobb. Men ikke for enhver pris. Lønna vi får er så godt som ingenting. En sykepleier med startlønn i 100 prosent stilling vil få utbetalt cirka 23.000 kroner etter siste lønnsoppgjør. Og det er HVIS man er heldig og får 100 prosent stilling.
Hvor mye mer skal sykepleiere ofre av egen helse og eget liv for sin arbeidsgiver? Sykehusene er starten på en ond sirkel i behandlingen som fører videre til overkjørte hjemmesykepleiere. Eller til overfylte helsehus og sykehjem med overarbeidet helsepersonell. Vi mangler 7.000 sykepleiere, og mangelen øker stadig. Hvis ikke opprøret skjer nå, når da?
[ «Sykehuset sparer på spiseforstyrrelser, mens de unge taper helhetlig behandling» ]
Når tid er hjerne og hvert minutt er en tapt funksjon. Når hvert sekund gjelder for å redde deg fra å bli pleietrengende. Forstår de ansvarlige for dette at vi driver med akuttbehandling?
Vi kan spare samfunnet for flere stappfulle sykehjem og mer press på hjemmesykepleien. Det er vi som redder mennesker fra å få en funksjonshemning, når vi får lov til å gjøre jobben vår. Alle som jobber med hjerneslagpasienter vet hvor avgjørende tidlig mobilisering er for utsiktene ved videre rehabilitering.
«En felles innsats vil gjøre livet til pasienter og pårørende bedre og spare samfunnet for store økonomiske kostnader» skriver Tommy Skar og Frode Jahren, generalsekretærer i LHL.
Skal vi bare se på tall, og ikke se 26-åringen som hadde blitt sykehjemspasient om vi ikke hadde strekt oss langt? Er det godt nok bare å overleve?
For dette frykter vi kan bli en konsekvens av nedbemanning i et allerede sårt underbemannet helsevesen. Det hele virker svært kortsiktig og ikke egentlig bærekraftig, slik sparingen og nedbemanningen argumenteres for. Denne utviklingen kan skape et helsevesen uten sykepleiere i fremtiden. Avgjørelsene blir tredd over hodene våre.
Som tillitsvalgt og verneombud er det vanskelig å finne motiverende ord for å beholde sykepleierne som vurderer å slutte, når vi selv er usikre på hvor lenge vi klarer å stå i presset.
[ «Det er som om de ikke ønsker å forebygge sykdom og dårlig helse hos kvinner og barn!» ]
