Kun et forpliktende Ap/Høyre-samarbeid kan levere på klima og kraft

«Det muliges kunst» uttrykker kort og konsist hva realpolitikk innebærer. Statsledere kan dette bedre enn de fleste; å nå overordnede mål gjennom kompromisser.

Men klimaendringene er kompromissløse. De setter sine egne premisser ut fra naturgitte forutsetninger og klimapolitikk må derfor finne sine løsninger på moralpolitisk grunnlag styrt av idealer, moral og prinsipper. Det ønskelige må gjøres mulig selv om det vil være realpolitisk krevende.

«Mer av alt – raskere» er tittelen på utredningen fra energikommisjonen, og sier i klartekst at realpolitikken har – hva tilgang på kraft angår – levert for lite og for sakte av det meste; et alvorlig nederlag for realpolitikken.

Agenda for klimaklok omstilling er tittelen på et dokument vi nettopp har levert partilederne for Ap og H der det ønskelige uttrykkes slik:

«I den hensikt å muliggjøre en målrettet klimapolitikk med tilstrekkelig grad av langsiktighet og forutsigbarhet, rådes de to styringspartiene til å utforme en felles klimapolitikk som ligger fast uansett regjeringsdannelser.»

Det er vitenskapelig fastslått at klimaendringene er den største utfordringen i vår tid. Utslippene av drivhusgasser må være lik null senest i «2070» (Bok av Bjørn H. Samset, klimaforsker) hvis vi vil unngå alvorlige og varige svekkelser av vårt livsgrunnlag.

Partiene har tradisjon for finne gode løsninger sammen i saker av stor viktighet for landet. Omstilling av samfunnet til en bærekraftig dagsorden er en slik sak.

Norges forpliktelser kommer tydeligst fram ved inngåelse av forpliktende samarbeid med EU om å kutte utslipp ned mot null innen 2050 sammenlignet med 1990. Men evnen til å levere på egne utslippsmål står seg ikke. Mål på 30 % reduksjon over 10 år fram til 2020 ble til 4,2 %; vesentlig dårligere enn naboland. Et mål om 55 % reduksjon innen 2030 vurderes av DNV til å lande på 25 %.

Styringspartienes evne til å lede mot langsiktige mål er vesentlig svekket grunnet redusert velgertilslutning. Deres samlede oppslutning ved stortingsvalg er redusert med 24,5 % siden 1985. Og 14 regjeringer etter 1977; 8 med Arbeiderpartiet og 6 med Høyre som ledende partier.

Det vil ikke bli enklere mot 2070: 31 % av velgerne har partier som ikke er representert på Stortinget som alternativt parti «hvis valg i morgen». (Sentio januar 2023) Mye tilsier derfor at den langsiktige styringsevnen vil bli ytterligere svekket; også evnen til å levere på «klima og kraft».

[ Dagsavisen mener: «Regjeringen velger E6, den strakaste vei, på bekostning av naturhensyn» ]

I realpolitikkens verden er det vanskelig å se for seg at Arbeiderpartiet kan fremforhandle en klimapolitikk med Sp, SV, MDG og/eller Rødt som en etterfølgende høyrestyrt regjering, støttet av Frp, V og/eller KrF, vil videreføre. Eller vice versa. Vekslinger mellom rød/grønn og blå/grønn klimapolitikk gjør det for vanskelig for å levere på langsiktige utslippsmål med grønn elektrifisering som viktigste virkemiddelet.

Med «klimapolitikk» menes prioriterte politiske vedtak som i sum skal levere på langsiktige mål om reduksjon i utslipp av klimagasser innenfor egne grenser og bidra til tilsvarende utenfor. Mye dreier seg om å fatte vedtak nå, og i nær fremtid, som står seg og vil ha virkning i uendelighetens perspektiv.

Arbeiderpartiet og Høyre har som landets to styringspartier, et helt spesielt ansvar for at det leveres på FNs bærekraftsmål ved «å innarbeide tiltak mot klimaendringene i politikk, strategier og planlegging på nasjonalt nivå» slik det er formulert. Og partiene har tradisjon for finne gode løsninger sammen i saker av stor viktighet for landet, og vist evne i slike saker til å legge kortsikte taktiske hensyn til side. Omstilling av samfunnet til en bærekraftig dagsorden er en slik sak, og tiltak for gradvis reduksjon i utslipp av klimagasser er klimapolitikkens virkemiddel.

Løsning: En agenda for klimaklok omstilling må baseres på forskningsbasert kunnskap omformet til kortsiktig handlekraft som leverer på langsiktige klimamål. Derfor bør en ekspertgruppe gi partiene forslag til innhold. Anerkjente klimaforskere støtter dette og vil ta utfordringen ved forespørsel.

«Klimaomstillingsutvalget» (2020), ledet av Kristin Halvorsen (Leder av Cicero) hadde dette som førsteprioritet: «Utvalget mener at klimaomstillingen bare kan lykkes gjennom politisk samarbeid og konsekvent lederskap, både fra dem som i dag sitter i regjering og dem som har ambisjoner om å komme dit.»

Av de som har tatt stilling, støtter over halvparten av Arbeiderpartiets (58 %) og Høyres (63 %) velgere en felles klimapolitikk for de to partiene fremfor endringer fra et valg til valg.

[ «Vi må se på klimakrisen som en varig tilstand, som derfor bør løses med varige integrerte tiltak» ]

[ «Våre norske myrer er verdens beste karbonlager. Likevel fortsetter vi å ødelegge dem» ]