Til jul i år fikk datteren min på åtte år en klistremerkebok. Der var det tegninger av unge jenter i minimalt med undertøy. Barna skal sette sammen antrekk, og det er forståelig nok gøy og ufarlig i deres øyne.
Men jentene på bildene var ungdommer, sterkt sminket, med seksuelt utfordrende blikk, og med en vekt så lav at de sannsynligvis ikke hadde holdt verken balansen eller en normal kroppstemperatur hvis de hadde vært virkelige mennesker.
Dette er samfunnet vi serverer våre små, enten vi liker det eller ikke.
Disse tankene er ikke kritikk til gaveavsender, jeg har selv kjøpt alskens produkter og introdusert barna mine for de rareste ting på Netflix, og det kommer jeg helt sikkert til å fortsette med. Jeg er ingen gammel grinebiter som tror barna mine blir sugne på kokain av å høre på Ballinciaga.
Disse tankene handler om samfunnet vårt, som vi alle vet flommer over av potensielt skadelig påvirkning.
Du har kanskje kjent på det selv? Et ønske om å endre på noe med kroppen din, en tanke om at det ville gjort deg til et bedre menneske? Vel, forestill deg at du ikke hadde evnen eller modenheten til deretter å tenke: «Ja ja, det er vel ikke å farlig». Hva om hjernen din hadde lært seg at dette er den eneste godkjente normalen? Hva om du var ni år og ennå ikke hadde særlig synlig muskelvekst fra naturens side?
[ Ella Marie Hætta Isaksen: – Det utviklet seg et sterkt selvhat i meg ]
Vi kan ikke forvente at barn skal inneha tryggheten og kompetansen det krever å vrenge hjernen sin tilbake til «du er god nok» eller «det er egentlig ikke sånn kropper vanligvis ser ut». Dette er det vi voksne som må gi dem! Og vi må aldri tro at vi skal «vente til de blir eldre», «vente til de får Instagram» eller tenke «dette har de jo hørt før». Som med seksualitet og rus, er det for sent å begynne å snakke om dette når de når ungdomsskolen.
For hvordan er det mulig at en normal, trygg jente kan synes at den nye barbiedukken som er laget med litt mer former enn de originale, ser litt tjukk ut? Når den helt tydelig fremdeles er veldig tynn?
Selv om vi vet at svaret iblant ligger i hjemmet, med voksne forbilder som er konstant på pulverkur, snakker nedsettende om egen kropp og kommenterer størrelse og fasong på statsministere og værdamer, kan ikke dette forklare alt.
Det er bra at vi nå fokuserer mer og mer på kroppspress, retusjering og lignende. Men hvilke artikler leser folk flest, og hvor ligger tyngden av det barna våre daglig får servert rett opp i ansiktet?
Leser de fagstoff og kronikker om kroppspress og spiseforstyrrelser? Artikler om påvirkningskraften vi har i hjemmet? Eller er det mer av denne siden: Forsider på aviser om hvordan du kan få «sommerkroppen» (som de står og ser på mens vi laster varer på handlebåndet i matbutikken)?
Dukker og tegnefilmhelter som med kropper, antrekk og ansiktsuttrykk kunne glidd rett inn i en pornofilm? Influensere med ansiktet fullt av proteinpulver og sminke som snakker om hvordan de former lår og rumpe?
[ Disse er arbeidsgiverne skeptiske til å ansette: – Det skjønner jeg godt ]
Misforstå meg ikke, jeg mener ikke at vi som voksne og ansvarlige ikke skal ta kampen. Vi må aldri slutte å kjempe mot dette, men vi må også leve midt i det sammen med barna våre. Vi vet jo at de fleste før eller senere skal ha en hverdag i sosiale medier, og vi vet at påvirkningen og sammenligningsgrunnlaget vil være massivt uansett hvor gode vi er.
Vi kan la dem leke med Barbie og LOL, la dem se på alver og havfruer på Netflix og la dem klistre klær på tegninger av undervektige ungdommer, så lenge det kommer sammen med en samtale eller noen innspill. Ofte, og som en naturlig del av hverdagspraten i hjemmet. Små barn forstår ofte mer enn vi tror, og en 6-åring kan fint delta i en samtale om hvorfor vi synes Barbie med former ser litt tjukk ut, så lenge samtalen er alderstilpasset.
Små barn klarer også å forstå mye av det som handler om hva vi er vant til å se, og hvordan menneskene rundt dem ser ut på ordentlig. Slik kan vi kanskje gradvis lære dem å selv reflektere litt over dette, både inni seg og sammen med vennene sine.
Vi kan forsøke å bruke dette til noe positivt, en samtalestarter i hverdagen, gang på gang. Det er for sent å snakke om disse tingene når de blir ungdommer, da har de allerede et selvbilde og en oppfatning av hva som er «normalen» som er vanskelig å endre. Vi vil aldri klare, og bør kanskje heller ikke, skjerme barna helt for dette, la oss heller møte det sammen med dem. Jeg heier på oss!
[ Ut mot bemanningsnorm på sykehjem: – Dette er et feilspor ]
