Baneheia-saken har vist hva det betyr at fagpersoner har mot til å si ifra når de er vitne til urett, og hvor galt det kan gå om de lar være. Den 15. desember, samme dag som Viggo Kristiansen ble frifunnet, inviterte Tidsskrift for Norsk psykologforening til panelsamtale om hva en psykolog kan risikere ved å utfordre ubestridte sannheter. Tre psykologer; Atle Austad, Ragnhild Elisabeth Pettersen og Fanny Duckert, deltok i samtalen.
Atle Austad er psykologen som i 2007 leste dommen mot Kristiansen, oppdaget at det ikke var samsvar mellom premisser og konklusjon, og sa ifra om at dette kunne være et justismord. Det var sterkt å høre om Austads erfaringer samme dag som en endelig domfellelse bekreftet at han hadde rett.
Det som møtte ham den gangen, var trusler, løgner og en tilsynssak. Han fryktet å bli fratatt lisensen som psykolog og dermed livsgrunnlaget. Støtten fra fagmiljøet var nesten fraværende. De få som var enige med ham, våget ikke å si det offentlig.
Da det i oktober ble klart at Kristiansen ville bli frikjent, følte Austad det som om noen løsnet ei reim som var strammet hardt rundt brystet. Han er klar på at det ikke er noen personlig gevinst ved å være den som sier ifra, det har bare omkostninger.
[ Hege Ulstein: Vi er ennå ikke ferdige med Baneheia-saken ]
Ragnhild Elisabeth Pettersen har lang erfaring som sakkyndig i barnevernssaker. I en sak hun var engasjert i, anbefalte hun at et barn som var plassert i fosterhjem, ble tilbakeført til foreldrene. Det skapte en voldsom reaksjon.
Hun ble klaget inn til helsetilsynet, og kommuneadvokaten skrev til tingretten at de aldri mer ville bruke henne som sakkyndig. Fra kollegaer fikk hun høre: «Det du sier, er bra, og vi støtter deg, men vi tør ikke å si det høyt».
Etter hvert ble saken overført til en annen kommune, og to nye sakkyndige kom fram til samme resultat som Pettersen. «Jeg er ikke en elendig psykolog», tenkte hun da.
Det var en stor lettelse.
I likhet med Austad var Pettersen redd for tap av inntekt, men like ille var det å måtte forholde seg til bildet som ble tegnet av henne som fagperson. Fordi hun sa at barnevernet kan gjøre feil, ble hun den barnevernskritiske. At hun var uenig i én konkret sak, ble til at hun var fiendtlig innstilt til barnevernet.
Når Pettersen blir spurt om det var verdt det, går hun til sakens kjerne: «Når det handler om noe så viktig som et barns framtid, kan vi ikke la være å si hva vi mener.»
Fanny Duckert ble kjent i offentligheten da hun på 70-tallet utfordret den rådende oppfatningen om at totalavhold er den eneste veien ut av rusmisbruk. Logikken var ganske enkel: Det er forskjellige veier inn i rusproblemer, folk med rusproblemer er forskjellige, dermed er det også forskjellige veier ut. Totalavhold er en av flere muligheter, måtehold er en annen. Klienten må være med å bestemme hva målet skal være, mente Duckert.
Det var som om hun hadde sluppet en bombe.
Folk ble sinte. Hat og drapstrusler ble formidlet gjennom håndskrevne brev. «Jeg ble invitert til debattprogrammer, slik at alle kunne hate meg på TV», minnes hun. Hun opplevde at hun ble «plettet», at hun ble «hun derre gærne dama som gir alkisene falske forestillinger om hva de kan».
Men Duckert har hatt et langt arbeidsliv etter at det stormet som verst. Hun tror rusfeltet hadde sett annerledes ut hvis hun ikke hadde stått løpet ut. Det er blitt mer åpenhet og en mer humanistisk rusbehandling.
Vi må sette vår lit til helt alminnelige fagpersoner som ikke har annen agenda enn å gjøre en god jobb.
Det som slår meg i møte med de tre psykologene, er at det de har til felles, er en sterk lojalitet til et faglig oppdrag. Det er lett å forstå at de løftes fram som eksempler på fagpersoner med mot og kraft til å gå imot opinionen og kjempe for det de tror på. Men når de snakker om sakene som har opptatt dem, får jeg en fornemmelse av at det «å rokke ved etablerte sannheter» ikke har vært det viktigste for dem.
De framstår ikke som frontsoldater for kritiske ytringer, men som helt alminnelige fagpersoner uten annen agenda enn å gjøre jobben sin, også når det betyr å risikere noe.
Den samme holdningen ser vi hos de 15 barnehagelærerne som i boka «Profesjonell uro» (av Mari Pettersvold og undertegnede) deler sine erfaringer med å motsette seg krav som er i strid med det de finner faglig og etisk forsvarlig.
De ser ikke på seg selv verken som rebeller eller som spesielt modige. Som en av dem sier: «Det er jo ikke det at jeg sier ifra fordi jeg vil lage bråk. Jeg sier ifra om ting jeg mener er feil.»
En annen sier: «Jeg får stadig kommentarer som: «Du er så modig!», «Så tøff du er», eller «At du tør!» Men det handler ikke om å tørre. Det handler bare om å gjøre det. Jeg prøver å tenke: Dette er en jobb, dette er en del av det å ta vare på barna.»
Fellesnevneren for de 15 er ikke kampiveren, men den faglige integriteten, troen på noe som er større enn dem selv og en bevissthet om hvor lojaliteten deres ligger.
Jeg mener å se noe av det samme hos dem som har arbeidet for gjenopptakelse av Baneheia-saken. Da journalist Bjørn Olav Jahr skrev sin første bok om saken, møtte han ingen jubel, men ble i stedet mistenkeliggjort. At han ikke ga seg, må ha noe å gjøre med et stort engasjement og et ønske om å gjøre en forskjell. Men når han i NRKs program «Drivkraft» blir spurt om hva som driver ham, peker han ikke på seg selv som en som har spesielt velutviklet rettferdighetssans.
I stedet viser han til et menneskelig behov for å lykkes med noe og sier at han er god til å prosessere store mengder materiale og få det ut. Det er gleden over selve arbeidet som er drivkraften, sier han.
Alle er enige om at det er viktig å stå opp mot urett. Vi kan snakke og snakke om betydningen av kritisk tenkning. Men der kampen om rett og urett står, er i de konkrete sakene som psykologer, barnehagelærere og journalister mer eller mindre tilfeldig snubler inn i.
Derfor kan vi ikke overlate kampen mot urett til dem som føler seg hjemme i rollen som rebell eller trives når det stormer. Vi må rett og slett sette vår lit til helt alminnelige fagpersoner som ikke har annen agenda enn å gjøre en god jobb.