Ny spaltist i Dagsavisen: – Hvis folk bare kan prate med meg om Birgitte eller Baneheia, har det gått for langt

Hvem: Bjørn Olav Jahr (53)

Hva: Journalist og forfatter.

Hvorfor: Ny spaltist i Dagsavisen. Ble nylig tildelt Åpenhetsprisen 2022 av Kommunikasjonsforeningen.

Velkommen på laget som ny spaltist!

– Tusen takk, det er veldig hyggelig.

Hvorfor ville du være med på dette?

– Jeg er veldig glad i å skrive. Bare det å få disse tegningene til Siri Dokken ved siden av gleder jeg meg veldig til. Jeg synes det er kult å bli spurt, at noen tenker at jeg har noe viktig å melde hver fjerde uke. Jeg måtte først tenke «har jeg det?». Jeg landet på at jeg klarer å melde noe som forhåpentligvis kan oppfattes som originalt og tankevekkende.

Du har jobba med både Baneheia, Birgitte Tengs og Finance Credit-sakene. Er det krim-kommentarer vi kan vente oss fra deg?

– Det kan bli en god del av det. Krim og rettssikkerhet er noe jeg er opptatt av og synes er spennende. Jeg liker å ta opp det jeg tenker er systemfeil eller noe som framstår som urettferdig, og se på hvorfor det er som det er. Det trenger ikke være krim, men det fenger jo. Når man får skrive om noe man selv er interessert i går det mye lettere.

[ Baneheia-saken: Vil ha etterforskning av instituttet han selv ledet ]

Over mange år har du jobbet med noen av de mest omtalte drapssakene i norsk historie. Hvorfor har dette vært saker du har engasjert deg så mye i?

– Jeg synes alltid det er spennende å utfordre etablerte sannheter. Da jeg kom inn i Birgitte-saken var det fordi jeg synes falske tilståelser er interessant. Jeg liker fenomener som gruppedynamikk og den psykologiske faktoren som spiller inn. Særlig i en gruppe når det forventes resultater. Hvor langt er folk villige til å gå, eller hva skal til for at de snur?

– I Birgitte-saken lurte jeg på hvordan det er mulig å tilstå et drap man ikke husker å ha begått. Det trigget meg mer enn den uløste drapssaken. Jeg er mer opptatt av å få fram der noen åpenbart er feildømt, heller enn hvem som er drapsmannen. Jeg tenker ikke på meg selv som den store detektiven, men en som kan bidra til å belyse svakheter.

Hvordan har det påvirket deg?

– Jeg merker jo at veldig mange synes det er gøy og hyggelig å prate om de tingene med meg. Det er fint, jeg får vite mye og får mye innsikt. Samtidig tenker jeg at jeg ikke må bli de sakene. Jeg må ikke bli en sånn person som bare går rundt og prater om det. Hvis folk bare kan prate med meg om Birgitte eller Baneheia, har det gått for langt.

– Jeg er veldig glad i fotball og tull og tøys også. Men får jeg alle dokumentene i en sak kan jeg sitte i ukevis og bare dykke ned i det og nerde. Jeg blir veldig glad når samtaler handler om andre ting, men det er et privilegium at folk synes det jeg jobber med er spennende.

For ikke så lenge siden ble du tildelt Åpenhetsprisen 2022, blant annet for arbeidet ditt med å avdekke to grove justismord i Norge, ifølge begrunnelsen. Hvordan var det?

– Det var kjempegøy og en veldig stor ære. Jeg har fått masse ros de siste årene, særlig de siste ukene, når utfallet av de to drapssakene ble klart. Det viktigste for meg med både Birgitte-saken og Baneheia er at to uskyldige menn ikke skulle være forbundet med drap. Det var målet med begge sakene, og det ble noen fantastiske milepæler.

– Samtidig er jeg ikke noe smartere i dag enn i 2017 da jeg var veldig tydelig på at Viggo Kristiansen var uskyldig, og ingen trodde på meg. Nå tror de fleste på meg, og det er veldig hyggelig. En sånn pris endrer ikke synet mitt på meg selv, selvtilliten er ganske stabil.

[ Kommentar: Den talende stillheten etter Baneheia ]

Er det flere justismord der ute?

– Ja, helt klart. Både små og store. Med alle straffesakene som blir avgjort hver uke, hvor sikker over enhver tvil kan man være? Det er klart det finnes, og det er særlig belyst i hvordan Gjenopptakelseskommisjonen ikke har fungert. Jeg sier ikke at den skal legges ned, jeg mener den kan ha sin misjon, men det må være noe større myndighet til å gjenoppta saker enn vist så langt, nye beviser eller ikke.

– Men ja, det har både skjedd justismord og kommer til å skje. Man må forsøke å få avdekt dem. En ting er å gjøre feil, noe annet er å ikke rette opp i feilene.

Til de faste spørsmålene våre: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg elsker jo bøker. Den første boka jeg husker jeg leste, var boka om Tom Lund. Han var Norges beste fotballspiller. Jeg husker at jeg tenkte «herregud, tenk å være så god». Ellers husker jeg «Øst for Eden» av John Steinbeck gjorde stort inntrykk, det samme med Carl Frode Tillers Innsirkling-serie. Men – og det kan kanskje høres litt ubeskjedent ut – ellers har jo de bøkene jeg har skrevet selv betydd aller mest for meg, da.

[ 31 dagers rettssak etter drapet på Birgitte Tengs ]

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Så bra. Her svarte jeg justismord da jeg ble intervjuet av dere for mange år siden, men skal gjøre det litt mindre opplagt nå. Så: Ulven, helt klart. Det er så få av dem i Norge, likevel er det så mange som vil utrydde dem. Jeg kjenner jeg kvier meg for å lese eventyr som «Rødhette og ulven», og tenker at ulven har et ufortjent dårlig rykte. Litt sånn som Viggo Kristiansen hadde.

Er det noe du angrer på?

– Angrer stadig vekk på ting jeg sier ja til. Har vanskeligheter for å si nei. Men rent konkret: skulle satset mer på fotball og tatt noen studieår i utlandet.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– De beste barndomsvennene mine. Har sett dem altfor lite de siste årene.

[ Må pirke i Baneheia-saken ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen