Vi har gjort oss sårbare

I mange år har norske myndigheter stolt på at legemidler og andre helserelaterte varer kommer til rett tid, til rett sted og til rett bruker når man trenger dem. Dette har både pandemi og krig i Europa avdekket som en utilstrekkelig beredskapsstrategi.

Legemiddelmangel er en pågående global utfordring. I store deler av verden er tilgangen på legemidler basert på at ting er å få kjøpt i markedet når man trenger det. For enkelte kategorier av legemidler er det store mangler, og råvaremangel oppstår hyppig.

Dette vil også påvirke medisinsk beredskap ved større hendelser som krever innsats ut over det normale. Eksempler på slike hendelser er større, regionale naturkatastrofer, villede handlinger som påvirker infrastruktur, samt sikkerhetspolitiske kriser.

Dette gjelder også for Norge, der store deler av legemiddelberedskapen inngår i totalforsvarets ressursbesparende sivil-militære samarbeid, men som har tre store utfordringer: Det er lite legemidler på beredskapslager, det er liten egenproduksjon og Norge er en liten aktør i det globale markedet.

Til sammen medfører dette at vi ikke har tilstrekkelig beredskap for legemidler, og vi har gjort oss sårbare. Mens legemiddelmangel tidligere ble sett på som unntaket, var det allerede før koronautbruddet en del av normalsituasjonen. De siste årene har antall innmeldte mangler doblet seg for hvert år.

[ – Jeg mener at man ikke kan frita det russiske folk for skyld (+) ]

Der en mangelsituasjon i fredstid kan få store konsekvenser for liv og helse, vil konsekvensene ved en større krise eller en væpnet konflikt på norsk jord bli kritiske – både for den enkelte pasient, og for totalforsvarets evne til å løse oppgavene sine.

Det er særlig tre forhold som forårsaker legemiddelmangel; forsyningssvikt, logistikkbrist og etterspørselssjokk.

Forsyningssvikt inntreffer som følge av produksjonsproblemer, ulykker, sabotasje eller naturkatastrofer.

Logistikkbrist inntreffer når det oppstår brudd i forsyningslinjene, eller når det ikke er mulig å distribuere tilstrekkelig mengde innen en gitt tid.

Etterspørselssjokk oppstår ved situasjoner som fører til økt pasientvolum og et medfølgende økt behov for behandling og legemidler – som pandemier, katastrofer og krigshandlinger. Men det kan også oppstå som følge av feilinformasjon, panikk og hamstring.

Da spredningen av koronaviruset eskalerte på nyåret 2020, oppsto det en hamstringssituasjon av enkelte grupper legemidler. Det samme skjedde i februar i år da Russland invaderte Ukraina, og man fikk mangel på jodtabletter i norske apotek.

Selv om det de siste par årene har vært iverksatt tiltak for å styrke lagringen, er det fortsatt få lagre og volumene er små. I tillegg er det minimal egenproduksjon av sluttprodukter i Norge på grunn av omorganiseringer i legemiddelindustrien.

Det har heller ikke eksistert nasjonale føringer for prioritering og rasjonering ved legemiddelmangel, og knapphetssituasjoner er tradisjonelt blitt løst gjennom dugnad og frivillige ordninger.

I det hele tatt er organiseringen av landets legemiddelberedskap fragmentert og dårlig koordinert, noe også koronakommisjonen har kommentert.

[ Mikael (35) valgte å bli munk, og leve et liv i sølibat: – En av de største utfordringene  ]

I den nye boken «Totalforsvaret i praksis» omtales en del av disse utfordringene, men det lanseres også forslag til konkrete tiltak for å styrke legemiddelberedskapen. For hva kan vi gjøre for å redusere sårbarheten av legemiddelmangel?

Først og fremst må vi styrke den strategiske styringen av beredskapen på sentralt nivå. Dette gjelder også det økonomiske aspektet ved beredskap, for slik systemet er utformet i dag, er det liten vilje til å binde kapital i beredskapslagre – fordi det ikke anses som «nyttig» nok.

I denne sammenhengen er det fristende å ta frem et eksempel fra forskning innen nødhjelpslogistikk, som professor Marianne Jahre bruker: Vi kan si at hver krone brukt på beredskap før en krise generelt vil tilsvare sju kroner om man heller venter til etter en krise – fordi logistikktjenester, utstyr og annet stiger i pris når krisen har inntrådt.

Konkret økte da også prisen for smittevernutstyr under koronapandemien med det tidobbelte sammenlignet med prisen før pandemien. Med andre ord bør Norge også av økonomiske grunner kunne øke sine beredskapslagre av ferdige legemidler og råstoffer.

Der en mangelsituasjon i fredstid kan få store konsekvenser for liv og helse, vil konsekvensene ved en større krise eller en væpnet konflikt på norsk jord bli kritiske.

Men også andre tiltak vil være nyttige. Tidligere fantes Forsvarets farmasøytiske laboratorium som hadde som hovedfunksjon å øke avskrivingstiden på legemidler til mellom 10 og 30 år.

Dette ble gjort gjennom vitenskapelige analyser og ulike holdbarhetsstudier for å dokumentere hva som ville skje med produktene etter hvert som tiden gikk. Formålet var å bestemme den reelle holdbarheten på de legemidlene man hadde på lager, slik at disse kunne brukes ved krise og krig.

Men typisk nok ble avdelingen nedlagt på begynnelsen av 2000-tallet. Å gjenopprette en slik funksjon vil kunne være et svært viktig tiltak i arbeidet med å styrke legemiddelberedskapen.

Legemiddelberedskapen i Norge er ikke i en krisetilstand, men utfordringene er likevel store. På tross av disse bør totalforsvaret fortsatt være kjernen i organiseringen av legemiddelberedskapen, for den norske totalforsvarsmodellen står i en særstilling sammenlignet med våre allierte.

Den gir god ressursutnyttelse, og bidrar til å sikre legemidler der hvor det trengs mest, enten krisen er en stor naturkatastrofe på Vestlandet eller en sikkerhetspolitisk krise i Nord-Norge. Men totalforsvarsmodellen for legemidler bør åpenbart reformeres, for en fragmentert organisering og liten vilje til å gi den økonomisk prioritet har svekket legemiddelberedskapen.

Det samme har nedbygging av beredskapslagre, innføringen av for mange og ulike logistikkløsninger, og den minimale egenproduksjonen i Norge. Et økonomisk løft for legemiddelberedskapen vil bidra til at det blir mulig å etablere større volum av både råstoffer og ferdige produkter på lager, og å etablere løsninger som sikrer et større volum som skal brukes i krise og krig.

Det må til om vi skal ha en legemiddelberedskap som kan håndtere alle typer kriser.

[ Dette vet vi om atomangrep: – Putin kan ikke alene utstede en ordre (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen