Da vår statsminister Jonas Gahr Støre samlet troppene til budsjettkonferanse i forrige uke, hadde han en kjedelig beskjed med i bagasjen: Det er ikke rom for nye satsinger i statsbudsjettet. Tvert imot må regjeringen stramme inn på pengebruken med noen titalls milliarder for å ikke fyre opp under den høye prisveksten.
Støres kortsiktige behov for innstramming blekner imidlertid sammenlignet med reduksjonen i det finanspolitiske handlingsrommet i det lengre bildet. Når eldrebølgen skyter fart, vil statens årlige pensjonsutgifter øke med mellom 100 og 200 milliarder kroner frem til 2080. Utfallet er imidlertid avhengig av noen veivalg politikerne står overfor nå.
Det er pensjonsutvalget som har beredt grunnen for høstens pensjonspolitiske debatt. Utvalget la frem sin rapport før sommeren og foreslår tre konkrete grep som skal balansere den økonomiske og sosiale bærekraften i pensjonssystemet.
[ Foreldre meldt til barnevernet uten grunn: – En stor feil ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/XB6K3Q4WRJBS7DX67EYEABEBSY.jpg)
Det første forslaget handler om at flere skal jobbe lenger. Utvalget har vurdert virkningen av pensjonsreformen fra 2011, da levealdersjustering ble innført. Endringen innebar at vi må jobbe lenger for å oppnå et tilfredsstillende pensjonsnivå. Takket være reformen vil folketrygdens utgifter øke saktere, men et tiår senere er det fortsatt for få som utsetter sin avgang.
Derfor foreslår utvalget nå å følge opp pensjonsreformen ved å heve aldersgrensene i pensjonssystemet i takt med økningen i levealder. Både tidligste avgangsalder på 62 år og «vanlig» avgangsalder på 67 år skal forhøyes gradvis. Blir forslaget en realitet, må de som har tenkt å bli tidligpensjonist justere planene.
Forslaget skal imidlertid treffe mye bredere og bidra til å endre pensjoneringsnormene for arbeidstakere flest. Lykkes det, vil statsfinansene avlastes. Det vil i så fall være godt nytt for fremtidige statsministre som skal holde budsjettkonferanser.
[ Kommentar: Eg er uroa over at mange er så sinte heile tida ]
Pensjonsutvalget fikk imidlertid også i oppgave å vurdere tiltak for å styrke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet, og her trekker kostnadsbildet i motsatt retning. For det ene foreslår utvalget å skjerme uføre fra levealdersjusteringen ved å forlenge deres pensjonsopptjening i takt med at folk jobber lenger. Videre skal minsteytelsene reguleres med lønnsveksten, noe som vil være en forbedring av dagens regulering. Det vil sikre at minsteytelsene ikke svekkes i forhold til lønnsnivået i samfunnet.
Forslagene i rapporten er godt begrunnet, men har sin pris. I 2080 vil merutgiftene til uføre og minsteytelser beløpe seg til 45 milliarder kroner. De må spares inn andre steder eller skattes – en byrde som faller på framtidige generasjoner.
Når eldrebølgen skyter fart, vil statens årlige pensjonsutgifter øke med mellom 100 og 200 milliarder kroner frem til 2080.
Det har ikke hindret SV og Fremskrittspartiet fra å gå inn for en enda rausere løsning enn utvalgets flertall. Partiene foreslår høyere pensjonsopptjening for uføre og en heving av minstenivåene i tillegg til den foreslåtte lønnsreguleringen. Dette til tross for at Norge allerede har rause ordninger sammenliknet med våre naboland.
Den foreslåtte hevingen av minstenivåene innebærer for eksempel at en person født i 1963 med en årsinntekt på 660.000 kroner må ha 45 opptjeningsår for at minsteytelsen ikke slår inn. Det kan bli for mye av det gode hvis pensjonssystemet blir såpass flatt.
Da vil uttellingen i form av økt pensjon ved å jobbe reduseres kraftig og arbeidslinjen svekkes. Hvis det fører til at færre jobber og flere mottar ytelser, kommer pensjonssystemet i kraftig ubalanse.
Sammenliknet med flertallets samlede tilråding vil SV og Frp sine forslag øke prislappen med ytterlige 45 milliarder i 2080. Dersom fremtidens folkevalgte satt ved bordet, kan man lure på om de ikke ville frabedt seg et såpass stort inngrep i deres handlingsrom, uansett politisk kulør?
[ Linde Hagerup: – Jeg syns Oslo er en masete, psykotisk by ]
Svakheten med pensjonsutvalgets rapport er at den kun tar for seg folketrygden. Tjenestepensjoner ligger derimot utenfor utvalgets mandat. Middagen vurderes kun ut fra hovedretten, mens desserten holdes utenfor, men det er nettopp desserten som skaper forskjeller.
Arbeidstakere med en god tjenestepensjonsordning og avtalefestet pensjon vil få en god samlet uttelling fra pensjonssystemet. Pensjonsopptjening gjennom arbeidsgiver er også med på å stimulere til arbeid og støtter dermed opp under arbeidslinjen i folketrygden.
I motsatt ende sitter de som knapt får dessert. Det gjelder ansatte uten AFP og med dårlig kvalitet på tjenestepensjonsordningen.
Det er her støtet bør settes inn.
Politikerne bør rette blikket mot tjenestepensjonsordninger når de vurderer pensjonsutvalgets forslag. Hvis desserten blir søtere, trenger ikke hovedretten å være like stor. Og hvis konklusjonen er at arbeidsgivere skal trå til med høyere innskuddssatser fremfor at staten tar regningen alene, kan det løfte stemningen på regjeringens budsjettkonferanser fremover.
[ Tre år etter fødselen har Lan Marie Berg fortsatt smerter ]