Valgnatten 2016 tilbrakte jeg i min egen stue i Chicago med noen venner. Da Trumps seier var et faktum, gråt min amerikanske venninne. «Jeg har mistet bestemmelsen over min egen kropp», sa hun. «Det er bare et tidsspørsmål før de avskaffer Roe».
Det tok mindre enn seks år før Roe vs Wade, høyesterettskjennelsen som i 1973 hadde gitt en grunnlovsfestet rett til abort, ble avskaffet.
Denne sommeren flytter jeg til Louisville, Kentucky. Som så mange andre konservative delstater har Kentucky hatt «triggerlover» liggende klare. Dette er lover som trer i kraft idet Roe vs Wade blir omgjort, og som sterkt begrenser eller helt forbyr abort.
Per i dag har minst ni stater forbud mot abort, fem av dem uten unntak for ofre for voldtekt og incest. Det er ventet at minst 20 delstater snart vil forby eller sterkt begrense tilgangen til abort.
Det kan virke pussig at høyesterett over natten kunne ta bort en rettighet som kvinner har hatt i snaut 50 år. Men lenge før Roe ble opphevet, var tilgangen til abort nærmest fraværende for millioner av kvinner. I 1977 førte det såkalte Hyde Amendment til at føderale midler ikke kunne brukes til abort. Fattige kvinner som får offentlig støttet helseforsikring måtte da selv betale for abort. Prisen for medikamentell abort, den enkleste og billigste formen for abort, er i snitt over 500 dollar.
I et land hvor to av fem ikke er i stand til å dekke en uforutsett utgift på 400 dollar, er en abort for mange en uoverkommelig utgift. Nesten halvparten av de som tar abort lever under fattigdomsgrensen.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/MRFVD5SRNRGPFIGKAX7ZGX6DRI.jpg)
En ny kjennelse i høyesterett, Planned Parenthood v. Casey fra 1992, ga enda videre muligheter for å innskrenke aborttilbudet. Denne kjennelsen tillot å regulere tilgangen til abort så lenge det ikke påla den gravide kvinnen en «utilbørlig byrde».
[ Hvorfor snakker vi ikke om Færøyene? ]
Flere delstater har siden innført restriksjoner som gjør det vanskeligere for kvinnen å ta abort og for abortsentre å holde åpent. Kentucky, som i areal er større enn Troms og Finnmark og Viken til sammen, og som har en befolkning på 4,5 millioner, er én av sju delstater som de siste årene bare har hatt én åpen abortklinikk.
Kvinner har derfor reist langt, og lengre enn langt, for å ta abort. Men slike reiser er dyre, de krever at en kan ta fri fra jobben, har råd til å miste inntekt, kan betale for reise og opphold og for selve aborten, samt at en kan organisere barnepass.
Selv kvinner som spontanaborterer står i fare for å bli straffeforfulgt.
Nå, når flere delstater innfører abortforbud, blir reisene for mange lengre, dyrere og vanskeligere å planlegge. En kvinne i Louisiana vil i snitt måtte reise mer enn 1.000 km til nærmeste abortsenter, en strekning som er lenger enn avstanden mellom Oslo og Mo i Rana. Noen kommer fram til en delstat hvor de er pålagt å vente fra 24–72 timer før de får gjennomført aborten. For fattige kvinner, spesielt svarte og andre minoritetskvinner, blir slike reiser umulige.
På abortsentre som grenser mot delstater hvor abort nå er forbudt eller sterkt begrenset skyter ventetiden i været. Også i delstater hvor abort forblir lovlig, blir derfor tilbudet dårligere. Leger forbereder seg allerede på en økning av aborter i andre trimester som følge av de nye forbudene. Slike aborter er dyrere, medisinsk mer kompliserte, og ofte emosjonelt vanskeligere for kvinnene som gjennomgår dem.
Det vil bli katastrofale konsekvenser av abortforbudene. USA kan allerede skilte med å være det farligste landet i den industrialiserte verden å føde i. Mens svangerskapsdødeligheten i Norge ligger på 1,8 dødsfall per 100.000 fødende, er det tilsvarende tallet i USA 23,8. Svarte kvinner har mer enn tre ganger så høy risiko for å dø som hvite kvinner.
[ Hva betyr egentlig denne abort-dommen, Sofie Høgestøl? ]
I Mississippi har en svart kvinne 118 ganger høyere sjanse for å dø hvis hun gjennomfører et svangerskap enn hvis hun tar abort. Det var Mississippis lov som nylig ble behandlet i høyesterett og som førte til opphevelsen av den føderale retten til abort. Mississippi er på toppen både når det gjelder svangerskaps- og barnedødelighet, og har den høyeste andelen tenåringsgravide.
Som Mississippi, er de delstatene som nå har eller får de strengeste abortreguleringene, gjerne også de som har den fattigste befolkningen, det dårligste helse- og velferdstilbudet, og den mest mangelfulle seksualundervisningen i skolen. Det er i de samme delstatene hvor det er farligst å være gravid og å føde, at det blir vanskeligst å få tilgang til abort.
I USA snakker mange om at vi nå skrur tiden tilbake 50 år, til tiden før Roe, da kvinner i desperasjon foretok ulovlige, farlige og kostbare aborter i skjul. Heldigvis er det én viktig forskjell mellom 1970-tallet og 2020-tallet, nemlig forekomsten av abortpiller. Selv i delstater hvor slike piller nå blir forbudt, vil det være mulig å bestille dem fra internett og få dem tilsendt i posten.
[ Dette blir de neste kampene i USAs høyesterett ]
Men kvinner som ulovlig skaffer til veie abortpiller, eller tar abort i en annen stat og siden opplever komplikasjoner, vil måtte foreta et vanskelig valg mellom å sikre sin egen helse, og å unngå straffeforfølgelse. Selv kvinner som spontanaborterer står i fare for å bli straffeforfulgt, slik det allerede har skjedd i flere delstater i USA de siste årene.
Også helsepersonell er rettslig utsatt, noe som igjen fører til at kvinner som opplever svangerskapskomplikasjoner får dårligere helsehjelp. Savita Halappananvar i Irland og Izabela Sajbor i Polen er hjerteskjærende eksempler på hvordan livet til alle gravide kvinner er i fare når abort blir forbudt. Begge opplevde svangerskapskomplikasjoner, og begge ble nektet helsehjelp så lenge fosteret var i live. Både Savita og Izabela døde.
Kvinner kommer til å dø. Ikke først og fremst av ulovlige og farlige aborter, men av manglende helsehjelp og påtvungede og farlige svangerskap. Og de som dør er først og fremst fattige, svarte og andre minoritetskvinner.