I forbindelse med ny barnevernlov i 2023 har regjeringen sendt til høring en ny forskrift som skal sikre barns rett til medvirkning i avgjørelser de direkte berøres av.
Dagens barnevernlov slår fast at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører dem. Norge er også forpliktet av FNs barnekonvensjon til å følge overordnede mål om barns rett til deltakelse.
Dagens barnevernpraksis viser ofte noe annet.
Helsetilsynets landsomfattende tilsyn av barnevernets arbeid med undersøkelser i 2020 og 2021 viser svikt i 8 av 9 barneverntjenester. Det er tilfeldig om barn får mulighet for reell medvirkning. Også for 10 år siden viste Helsetilsynets rapport at barna for sjelden ble snakket med og at deres meninger ofte var fraværende i skriftlige rapporteringer.
Til tross for gode intensjoner over lang tid mangler barnets stemme i barnevernet. Det er nedslående.
I Dagsavisen kunne vi nylig lese om barn som ikke vil på samvær med biologiske foreldre, men som blir presset til å dra. Også vårens dystre avsløringer om psykisk syke barn som ikke får den hjelpen de trenger, og barn som flyttes svært mange ganger mellom barnevernsinstitusjoner, tyder på at barns rett til medvirkning ikke ivaretas godt nok.
[ Vi er fosterforeldre i Norge. Nå har vi en sterk bekymringsmelding ]
Slike saker opprører og er en knusende dom over et barnevern som skal ivareta sårbare barns grunnleggende demokratiske rettighet til å ytre seg i saker som har inngripende konsekvenser for dem.
Det er grunn til å spørre om barnevernet da oppfyller barnevernlovens formål. Det er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid.
[ Tone kaller Elizabeth for datter, men vegrer seg for å bli fostermor en gang til ]
Manglende ivaretakelse av barns rett til å ytre seg grenser mot offentlig omsorgssvikt. Offentlig omsorgssvikt er betegnende for det offentliges svik mot barn som trenger hjelp. Det kan handle om aktive handlinger som at barn og unge i institusjon blir utsatt for ulike former for overgrep fra de ansatte eller fra de som er plassert der.
Men det kan også handle om unnlatelse. For eksempel når offentlige instanser har mistanke om eller kunnskap om at barn lider, men ikke melder bekymringen videre til barnevernet. Eller at barnevernet for sent kommer barn som sviktes av sine omsorgspersoner til unnsetning.
Jeg har respekt for at barnevernet arbeider i et krevende og ofte uoversiktlig landskap. Tiden vil vise om nye kompetansekrav hever kvaliteten i barnevernet. Bærekraftige veiledningssystemer for nyutdannede må utvikles.
Det samme gjelder etablering av planer, rutiner og framgangsmåter for hvordan barnevernet skal gi barnet konkret informasjon om saken og hvordan barnets mening kan innhentes.
Et krav om rapport der saksbehandler dokumenterer barnets involvering og hva barnet har sagt, ble foreslått for flere år siden i forbindelse med forskning om i hvilken grad barn blir hørt i barnevernssaker.
[ Thomas var sykmeldt over lengre tid. Så møtte han legen som nevnte ADHD (+) ]
Her kan det være nyttig å se til barnehagene som siden 2006 har hatt en lovpålagt plikt til å arbeide med barns medvirkning. Alle barn skal få anledning til å ytre seg, bli hørt og delta. Med en lyttende pedagogisk tilnærming skal barnehagepersonalet fange alle stemmer, uavhengig av kommunikasjonsevner og språklige ferdigheter.
Barna lærer om demokrati og gjennom demokratisk deltakelse bidrar de til et barnehageinnhold med tydelige spor av barnas tanker, meninger og ønsker.
En ny forskrift som konkretiserer hvordan barnevernet kan arbeide med barns medvirkning er høyst nødvendig. Det trengs kunnskap om, og holdninger til, at alle barn har kompetanse til å ytre seg – uavhengig av alder.
Å lytte til barnet på måter som setter avtrykk av barnets stemme i barnevernets undersøkelser og tiltak innebærer reell medvirkning. Det er avgjørende for å ivareta barns demokratiske rettigheter.
