Samtalen om behandling via skjerm må nyanseres slik at digitale løsninger blir brukt på en hensiktsmessig måte. Personer med behov for fysiske møter i behandlingen må få dette så langt det er mulig.
Videokonsultasjoner innen psykisk helsevern åpner for mange muligheter. Digitale møter kan gjøre behandling mer tilgjengelig, og gjør det mulig å møtes regelmessig når fysiske møter vanskelig lar seg gjennomføre. Dette har vi erfaring med fra pandemien.
Ved Nasjonalt senter for e-helseforskning pågår forskningsprosjekter som undersøker hva slags erfaringer unge brukere og deres pårørende har med videokonsultasjoner.
Erfaringene er varierte.
Å bo i distriktsnorge innebærer ofte reiser på flere timer for å komme til behandling. En slik reisevei kan være lang og slitsom. Barn og unge kan som oftest ikke ta disse lange reiseveiene alene. For noen brukere kan deres psykiske helse gjøre reiseveien vanskelig. For ungdom med angst kan reisevei og venterom bli en hindring. De trenger kanskje noen verktøy til å håndtere slike situasjoner før de kan komme seg til behandling. Da kan videokonsultasjon være et godt tilbud.
Andre opplever at skjermen har en beskyttende effekt, og at det er lettere å slippe følelsene løs. Ved å skru av kameraet kan en få en følelse av anonymitet, og snakke friere. Videokonsultasjon kan føre til at terapeuten får møte brukeren i en mer «hjemmenær» kontekst, og bli kjent på en annen måte. Behandling via skjerm kan også være tidsbesparende, slik at flere kan få tilbud.
Men det er ikke bare fordeler ved videokonsultasjoner. Noen ungdommer har fortalt oss at de vegrer seg for å fortelle om det som er vanskelig og aldri gråter når de snakker med behandleren sin på video. Noen sier at de holder tilbake informasjon eller lyver om hvordan de har det.
En gjør kanskje det i terapi uansett, men hvem gjør det på skjerm? Og hvorfor?
[ Ørjan har regnet på hvor mye han taper i pensjon: – Noe må gjøres ]
Det kan være ubehagelig å se seg selv på skjerm. Samtidig kan det være vanskelig å få sett den andre godt nok. En får ikke sett store deler av kroppen, og mister dermed anledningen til å tolke kroppsspråk. Vi opplever halve overkropper, forsinket ansiktsmimikk og blikk som ikke treffer. Bruk av sansene er viktig for behandlere når de skal danne seg et klinisk inntrykk og gjøre en vurdering av pasientens tilstand og behov.
Å møtes på skjerm kan gi følelse av å være alene.
Omsorgen og tryggheten som fysisk nærhet kan gi blir borte. En ungdom satte ord på dette, «for hva skal behandleren gjøre, liksom? Hen er jo ikke der.» Ord duger ikke alltid. Det vet de som lever med eller jobber med mennesker som strever med følelser og relasjoner. Pasienten kan trenge at nyanser i stemmen og negler som blir klemt hardt inn i hud, fanges opp. At behandler flytter stolen bittelitt nærmere, eller bemerker de skyhøye skuldrene. Er dette hjelp som er mulig å gi over skjermen?
I en behandlingsrelasjon er tillit og nærhet essensielt for å kunne gi god hjelp. Nervesystemene våre er rigget for øyekontakt, skriver Finn Skårderud, særlig øyekontakten er viktig som «en byggestein for trygge og tillitsfulle forhold» (Aftenposten, 13. april 2020).
[ Fettaktivist: – Jeg tror mange føler at jeg ikke spiller etter reglene (+) ]
Det å ikke oppleve hverandre fysisk setter noen begrensninger og kan være et hinder for å utøve et godt klinisk skjønn når det gjelder hva som er viktig å fokusere på i behandlingen.
Noen ganger er utfordringen at en ikke er alene.
For hvem er i rommet på den andre siden av skjermen? Er det noen som ikke burde være der? Det kan dreie seg om pårørende som ikke respekterer pasientens private sfære, eller tilfeldig forbipasserende medelever i fellesarealer på skolen. Behandlere skal gi god og forsvarlig behandling, og har taushetsplikt. Det kan oppleves krevende å innfri når man mister oversikt over omgivelsene og kontekst. Pasienten kan unngå å si ting, av frykt for hvem som hører.
Det er mange fordeler med videokonsultasjon, men ingen fasit på når det er en god løsning. Holdningene har i stor grad vært positive, og effektene av videokonsultasjon måles ofte i tall.
Men, mennesker er mer enn tall. Hver enkelt sine individuelle erfaringer teller. Samtalen om videokonsultasjon må nyanseres, flere stemmer må bli hørt for å lære av erfaringene som ble gjort under pandemien. Noen vil ha større fordel og økt bedring ved å møtes fysisk. Andre vil kunne nyttiggjøre seg og kanskje økt bedring ved bruk av videokonsultasjoner. Mennesker har forskjellige preferanser og behov, videokonsultasjoner bør brukes for pasientene det passer for og i situasjoner der det fungerer.
Når det nå settes mål om økt bruk av digitale tjenester, trengs ny kunnskap om hvordan vi skal bruke tjenesteløsningene i praksis.
Innlegget er signert av Mona S. Pettersen, forskningsassistent NSE, Henriette L. Nybakke, stipendiat NSE, Johanne K. Mortensen, student og medforsker, Kompetanserådet, Thea M. Rytterager, student og medforsker, Kompetanserådet, Sara A. Rondestveit, elev og medforsker, Kompetanserådet, Frank Larsen, rådgiver, Universitetssykehuset i Nord-Norge