Jeg har dysleksi. Jeg fikk diagnosen i 5. klasse, men foreldrene mine skjønte det lenge før. Pappa har dysleksi, og siden det er arvelig, var vi ganske sikre på at jeg hadde det. Jeg merket tidlig at de andre elevene «løp fra» meg. Engelsk var det verste. Jeg skjønte ikke hvorfor de andre ikke syntes engelsk var like vanskelig som meg, og jeg grudde meg til hver time. Jeg var så redd for å bli plukket ut til å lese høyt, at jeg pugget tekstene, bare i tilfelle det var mitt navn de trakk opp.
Å få diagnosen hjalp egentlig ikke så mye.
Jo da, nå hadde jeg et navn på vanskelighetene mine, en forklaring. Men ingen andre i klassen min hadde dysleksi. Jeg skammet meg, så jeg fortalte ingen om dysleksien, og fikk mange spørsmål om hvorfor jeg hadde andre hjelpemidler. Det var vanskelig å være den eneste med PC, for eksempel. Jeg skrudde alltid ned lysstyrken slik at ingen skulle se retteprogrammet oppe i venstre hjørne.
[ Elin Ørjasæter om venstresida: – Jeg hater den selvgode moralismen (+) ]
Etter hvert som jeg begynte på ungdomskolen, hadde alle PC-er. Jeg fikk klassekamerater som også hadde dysleksi, og en bestevenninne som hadde dysleksi. Det å ha folk som skjønte hvordan jeg hadde det rundt meg, var utrolig viktig for hverdagen og selvtilliten min.
En hendelse jeg aldri vil glemme, var en valgfagstime i 8. klasse. Vi jobbet i små grupper, og kom av en eller annen grunn inn på temaet dysleksi. Alle satt stille og hørte på mens jeg forklarte hvordan jeg hadde det med lesing og skriving. De stilte spørsmål på spørsmål. Jeg hadde aldri følt meg så sett og hørt på skolen før.
Det var nemlig veldig viktig for meg at de andre elevene forsto. Så la meg forklare:
Dysleksi gjør at det blir vanskelig å koble bokstaver sammen med lyd. Dette vil si at når du leser noe høyt kan det komme feil lyd ut, og at når du skriver kommer ikke det ordet du tenker på ut på arket eller PC-en.
[ Solbakken: – Det er en skummel tanke at det aldri, aldri er noe mer etter at det er slutt ]
Du kan se på det som et feil-stokket arkiv. For en uten dysleksi vil en bokstav være rett ved lyden, men hos en dyslektiker er det ikke nødvendigvis sånn. Det finnes forskjellige grader av dysleksi. Jo mer feil det er i «arkivet», jo vanskeligere blir det å kombinere lyd og bokstaver.
Det er noen som ser på dysleksien mer som en «superkraft». Grunder Johan Brand er en av dem. Han var med på å utvikle den spillbaserte læringsplattformen Kahoot, og det takker han dysleksien for. Han forteller i podkasten «Dette burde vært pensum» at innovasjon ligger i det å gjøre ting annerledes. Når du har dysleksi, blir du tvunget til å tenke og lære annerledes. Dyslektikere har vokst opp med det å ikke klare å gjøre alt på egen hånd. Og at de tidlig er blitt vant til å samarbeide.
Dette er også en helt fantastisk egenskap å ha med seg i livet.
Jeg opplever at veldig mange har fordommer rundt det å ha dysleksi. Jeg mener at dette kommer av generell uvitenhet om lærevansker. Hvorfor lærer vi ikke om dette på skolen? Hvorfor er det ingen som lærer elever om konsentrasjonsvansker, lesevansker eller skrivevansker? Det gjelder mange i hver eneste klasse.
Som barn og ungdom har jeg alltid måttet forklare meg. Jeg har fått kommentarer som «hun kan jo ikke skrive «hei» engang» eller «Kan ikke du som er så god til å lese, lese dette her?»
[ – Jeg har venninner som er blitt banket opp på gata fordi de er sammen med ei dame ]
Det er også noen som tror at dyslektikere ikke kan kvalifisere seg til jobber som inneholder mye skriving. Enkelte hevder også at dysleksi er en påfunnet diagnose for dumme folk for å skjule dumskapen. Dette er fordommer og ytringer jeg ikke unner dagens barn og ungdom.
Akkurat derfor trenger vi å lære hva det vil si å ha læringsvansker. Det at man føler seg forstått er veldig sentralt for at en elev skal trives på skolen.
Det er vanskelig å vokse opp med læringsvansker når ingen forstår. Dette er opplæring som burde settes inn i lærlingsplanen for både barneskolen og ungdomskolen. Ingen skal grue seg for å dra på skolen.
