Ståle på liv og død

Landslagssjefen sitter i en tom losje på Ullevaal stadion. På gressmatta nedenfor oss leker noen landslagsspillere seg med ball. Etter et halvt års ventetid er det endelig klart for kamper av betydning igjen. Det store målet for Solbakken har hele tiden vært å ta laget til EM i Tyskland i 2024, og han kan nesten ikke vente med å komme i gang. Er det noe han virkelig misliker med landslagsjobben, så er det at det går så fryktelig lang tid mellom hver kamp.

– Det er forferdelig. Jeg blir vel en vanskelig mann å ha med å gjøre det neste halve året, uttalte Solbakken i november. Landslaget hadde akkurat tapt mot Nederland, og det var klart at det ikke blir noe VM-sluttspill på Norge i Qatar.

Solbakken hater å tape. Som barn kunne han ofte ligge i senga om kvelden og gråte ut frustrasjonen etter kamp om laget hadde tapt. «Saken er den at jeg vil vinne. Ikke bare litt, men helt, fullstendig, totalt», skrev Solbakken i boka «Løvehjerte».

Landslagssjefens besettelse

At Norge ikke kom til VM, kan vinnerskallen likevel leve med. For etter at han tok over landslaget i desember 2020, handlet nesten alt om korona. Spillerne gikk inn og ut av karantene. Solbakken måtte bruke energien på koronakonferanser, kohorter, reiserestriksjoner – og om kampene i det hele tatt kunne spilles. Det ble hjemmekamp uten tilskuere i Spania og glisne tribuner på Ullevaal. Solbakken freste mot regjeringens restriktive linje, men ble ikke hørt.

Nå har han ingenting å skylde på om det skulle gå galt – som vil si: om han ikke greier å ta Norge til et mesterskap.

– Kommer vi til EM, er det 24 år siden sist. Det er lang tid. Det er ikke til å unngå at det er en besettelse.

For Solbakken har fotball vært en besettelse helt fra femårsalderen, og hedmarkingen er arvelig belastet. Faren, Svein Solbakken, var lærer, fotballspiller og trener, og den personen som har betydd mest for ham. Familien bodde på tettstedet Kirkenær i Grue kommune. Det var et industrisamfunn med to sagbruk og to fabrikker, der folk flest stemte Arbeiderpartiet. På 1970-tallet hadde bygda med noen få tusen innbyggere også et bemerkelsesverdig godt fotballag som klarte å spille seg opp på det nest øverste nivået i Norge. Faren Svein var sentral i dette lokale fotballeventyret. Han spilte over 500 kamper for grønntrøyene, og sønnen Ståle hadde fri adgang til det som for ham var det helligste stedet på jord: Grue stadion. Hans store drøm var at han en dag skulle bli god nok til å spille for A-laget.

Ståle kunne holde på med ballen i evigheter. Han øvde og øvde, og mange av vennene delte den samme lidenskapen. I barndommen var han liten av vekst, ikke best, men god. Han hadde flere han så opp til, blant andre Stig Østerud og Kent Bergersen, sistnevnte er i dag hans assistent på landslaget. I ungdomsårene spilte de på samme lag, og Grue ble best i landet i sin årsklasse. Selv mener Solbakken at det var nysgjerrigheten på hvordan han hele tiden kunne bli bedre som var avgjørende for at han kom så langt – og at han aldri hadde noe annet mål i livet enn å drive med fotball.

Og så er det temperamentet og den voldsomme vinnerviljen, som har vært der hele tiden. Når det er kamp, er det som om det står om liv og død for Solbakken. Alt av følelser kommer ut. Da Mohamad Elyounoussi scoret det ene målet mot Montenegro i VM-kvaliken, stormet Solbakken ut, omfavnet spilleren og hoppet opp og ned i ekstase sammen med laget. Kontrasten til den forrige landslagstreneren, den sindige svensken Lars Lagerbäck, kunne knapt vært større.

– Han er stein gal, det får du se når vi scorer det målet, sa midtstopper Stefan Strandberg etter kampen, før han la til:

– Det er fantastisk å ha en trener som gir så mye av seg selv.

---

Ståle Solbakken (54)

• Landslagstrener for Norge. Gift med Anniken. Tre barn: Sondre, Markus og Ida.
• Bor mest i København, men har også hus på Hamar.
• Vokste opp i Kirkenær. Debuterte for A-laget til Grue som 16-åring. Har spilt for klubbene HamKam, Lillestrøm, Wimbledon, Aalborg og FC København.
• 57 landskamper for Norge.
• Vært trener for HamKam, FC København, FC Köln og Wolverhampton. Fikk sparken i København i oktober 2020. To måneder senere ble han presentert som ny landslagssjef for Norge.
• I juni leder han landslaget i fire kamper i Nations League.

---

Solbakken kan feire som en gal, men han er kanskje enda mer kjent for sine raseriutbrudd. Selv har han ingen god forklaring på hvor temperamentet kommer fra, men det har vært der helt fra han var liten. I boka «Ståle» forteller lillebroren hans, Espen Solbakken, at det alltid var intenst når storebroren spilte.

«Jeg kan huske at jeg følte meg lettet når jeg ikke kom på samme lag som ham ute i hagen. Han oppførte seg ikke stygt, men han var heller ingen god taper. Jeg kjente på meg at det virkelig betydde noe for ham om laget hans vant eller tapte, og jeg ville jo nødig skuffe storebroren min.»

Storebror Ståle kan bekrefte at han har et annet lynne enn lillebroren.

– Vi vokste opp i samme hjem, men han er helt motsatt av meg, på alle parametere.

Solbakken mener han heller ikke har arvet temperamentet fra foreldrene.

– Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, det kom vel gradvis. Når du først er i det, blir du oppslukt. Men temperamentet mitt er stort sett knyttet til idrett. Jeg er ganske rolig ellers.

Et voldsomt utbrudd

Han mener selv at han er blitt roligere med årene. Samtidig vet han at temperamentet er der, at utbruddene plutselig kan komme før han rekker å veie sine ord, og det er nok til at han ikke vil spille oldboysfotball. Den beslutningen tok han mens han ennå var hovedtrener i FC København. På mandagene pleide Solbakken å spille med reservelaget. Han forteller om en trening der han endte på det tapende laget. Solbakken som hadde passert 50, eksploderte og tok ut alt på tredjekeeperen til FCK som hadde vært på hans lag.

– Jeg var usaklig, og du ser jo bare dum ut. Først måtte jeg si til de andre spillerne at sånn skal du ikke gjøre. Så måtte jeg gå til keeperen og be om unnskyldning. Det er pinlig å gjøre sånt som øverste leder. Det ble min siste fotballtrening.

Solbakken kan si kraftig ifra til folk som ikke lever opp til kravene han setter. Men det største presset legger han på seg selv, han er sin egen verste fiende, og slik vil han ha det, for å kjenne at han lever. Det er hans egne ord. For å oppnå de store øyeblikkene, mener han det er nødvendig å gå ned i kjelleren, kjenne på det som er vondt.

– Det å gjøre noe sammen med andre som er emosjonelt sterkt, har fascinert meg både som spiller og leder. Hvis frykten og redselen for å mislykkes ikke er der, blir ikke kontrastene store nok. Da vil heller ikke gleden, emosjonene og fellesskapsfølelsen være der.

Gleden etter en seier er ofte kortvarig. Et tap, derimot, det kan plage ham inn til beinet, ta nattesøvnen og surre rundt i hodet i lang tid. Men han blir visst ikke lett stresset. En som har vært død i sju minutter, blir ikke det, som han pleier å si.

[ Gro Harlem Brundtland om tapet av sønnen: – Først etter ti år kunne jeg begynne å tenke på Jørgen med glede (+) ]

Da Solbakken så lyset

13. mars i 2001 falt Solbakken om på treningsfeltet til FC København. Til alt hell var klubblegen der da det skjedde. Solbakken har alltid snakket åpent om hjertestansen og dramaet som førte til at fotballkarrieren som spiller tok en brå slutt. Hendelsen har selvsagt preget familien Solbakken, men det er ikke noe de snakker mye om i dag. Han uroer seg heller ikke for hjertet – det er over ti år siden pacemakeren slo inn. Men når vi kommer inn på hjertestansen, nevner han en hendelse han knapt har snakket om før – som berører de store spørsmålene i livet.

Solbakken kommer ikke fra et kristent hjem, men da han tok lærerskolen på Hamar som ung HamKam-spiller, fikk han interesse for faget kristendom. Utdannelsen tok han mest for å få et papir på at han var noe. Han var ingen ivrig student, men timene med kristendom kunne han glede seg til. Mest fordi han hadde en lærer som hadde en inngang til faget som han likte, som tok utgangspunkt i det grunnleggende spørsmålet: Hva er meningen med livet?

Og Solbakken har grublet mye over det, men han er usikker på om han har hatt en gudstro eller ikke.

Mange som har hatt en nær-døden-opplevelse, har fortalt at de bevegde seg gjennom en tunnel med lys, at de opplevde en slags altomsluttende fred. For noen blir en slik opplevelse en bekreftelse på at det finnes en gud eller at det er noe mer etter livet. Landslagssjefen har ingen erindring av selve hjertestansen. Han ble ikke dratt mot et lys.

– Det var helt mørkt, sier Solbakken.

Han hadde ikke kjent på noe ubehag før hjertestansen, og legene forsøkte å finne ut av hvorfor det hadde skjedd. Solbakken måtte gjennom masse undersøkelser. De skulle blant annet teste hvor mye hjertet hans kunne tåle.

– De ga hjertet støt helt til det stoppet, men det sa de ikke på forhånd.

Han forteller at det ble plassert et aggregat på rommet der han lå – så de kunne få liv i ham igjen om strømmen skulle gå når han ble borte.

Og borte ble han, men denne gangen ble det ikke mørkt da hjertet stoppet.

Solbakken så lyset.

– Det var en lyseblå tunnel – en god følelse. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var borte, men da jeg våknet, spurte jeg legen: «Hva skjedde nå?»

Legen forklarte at det han hadde opplevd, kunne forklares med at hjernen fortsatt var aktiv, at det var en slags drøm.

– Jeg slo meg til ro med det, men jeg har verken før eller siden hatt en sånn drøm. Det var en sterk opplevelse.

Hendelsen har ikke gjort ham overbevist om at det er noe mer på den andre siden, men han har et håp.

– Jeg er vel som alle andre – jeg synes det er en skummel tanke at det aldri, aldri er noe mer etter at det er slutt.

Kamma og kona

Noen dager senere åpner Solbakken døra til sitt hjem på Hamar. Det var det som egentlig var planen, at intervjuet skulle gjøres her. Og nå har han gått med på et treff likevel. Det var på Hamar og i HamKam at Solbakken fikk sitt store gjennombrudd som spiller, og det var i HamKam han slo gjennom som trener – som Ståle Salvatore. Under tida i HamKam traff han også Anniken, som han er gift med. De har tre barn sammen. Solbakken kan ikke få sagt nok godord om kona, som har holdt familien sammen når de har bodd fra hverandre i lengre perioder.

Nå bor hun i København sammen med datteren som går på skole der. Solbakken prøver å være der så mye som mulig, men det blir også en del døgn på Hamar. Kona er utdannet barnevernspedagog og psykolog. Hun har vært hans viktigste samtalepartner når livet har buttet imot, som i tida etter hjertestansen da han famlet rundt i blinde og ikke visste hva han skulle bruke livet sitt til. Samtidig er han klar på at hjertestansen var et større traume for kona, som var i begynnelsen av 20-årene da det skjedde og måtte ta seg av to små barn. Det skulle gå mange år før kona orket å snakke om hendelsen i offentligheten.

– Den har satt merker på henne, og hun kan ikke helt redegjøre for de dagene. Vi hadde to små barn – og vi fikk et barn etter at det skjedde. Livet hennes kunne ha vært helt annerledes. Det viser hvor fort ting kan skje.

Sammen har de vært gjennom mange oppturer, men også nedturer. Den største sportslige nedturen for Solbakken er at han fikk sparken i FC København. 9. oktober 2020 var han her i huset på Hamar da telefonen ringte. Det var formannen i FCK, som kort kunne fortelle han var ferdig som trener og manager.

Solbakken kunne ikke fatte det og ble helt fra seg. Han har sett på det han bygde opp i København som sitt livsverk, og i et intervju uttalte han at «de pisser på alt jeg har gjort for klubben». Han har fortsatt ikke vært på FCK-kamp i Parken etter at det skjedde.

– Det er et sår. Mye av det som skjedde der, skal ikke skje. Om et år eller to er det kanskje ikke igjen en eneste spiller som jeg hadde. Kulturen vil være annerledes. Men jeg ønsker dem alt godt.

Når han ser tilbake på trenerkarrieren, er det opprykket med HamKam i 2003 og det han fikk til i FCK som står igjen som høydepunktene.

– I FCK lagde vi et fotballag tre ganger som kunne slå et hvilket som helst lag i Europa på hjemmebane om vi spilte opp mot vårt beste. Når du går inn på en fullsatt stadion i Parken, hører Champions League-hymnen, og du kan sette deg ned med stoisk ro og vite at vi vinner om vi er veldig gode og at det blir jevnt om vi er gode – det er den følelsen som kanskje sitter sterkest igjen.

Vanskelig småprat

Landslagssjefen har bra med selvtillit når det gjelder alt som handler om fotball. Men han strør ikke om seg med superlativer om egen fortreffelighet på andre områder i livet. Han mener selv at han er elendig i mye, som praktisk arbeid, småprat og sosial omgang. Solbakken gruer seg alltid til store lag. Kona er motsatt. Det er hun som inviterer og vil ha ham med ut.

– Jeg har en kone som er ekstremt utadvendt. Så, ja …

– Hvorfor gruer du deg til store selskaper?

– Jeg vet ikke. Dess flere ukjente faktorer, jo verre er det. Men jeg klarer å håndtere det. Og når jeg først kommer dit, så kan det være morsomt. Det er todelt.

Selv om Solbakken har uttrykt at han er blitt mer innadvendt, at han hater brylluper, julaften og store lag, er han så absolutt ikke en einstøing som bare vil være alene. Foruten å være med familien, er han svært opptatt av å ta vare på vennene sine. Mange av hans beste venner i dag, er de han vokste opp med og spilte fotball med i barndommen, som Gjermund Holt.

– Han koser seg veldig når han er ute med gjengen fra Grue, og han er den samme gutten som han var da han var 17. Han har aldri vært ovenfra og ned. Han kan slenge med leppa, men aldri på en måte som sårer noen, sier Holt.

Kompisen forteller at Solbakken alltid stiller opp for vennene sine, og er det noen som sliter, er han alltid der.

– Han er en veldig lojal og raus person som er veldig glad i bygda han kommer fra. Jeg blir nesten rørt bare av å snakke om det.

Holt forteller at Solbakken elsker å mimre tilbake til ungdomstida i Kirkenær og at han har en enorm hukommelse.

– Han er utrolig smart, en særdeles oppegående kar som kan mye om mye – han følger med.

Og det er nok riktig. For det er ikke bare fotball som opptar landslagssjefen. Han leser mye, og noe av det han liker best, er biografier om gamle Ap-storheter, som Trygve Bratteli, Reiulf Steen og Martin Kolberg. Solbakken har en spesiell interesse for etterkrigstida, men også tidsepoken da han selv vokste opp. Han tror det har med nostalgi å gjøre.

– På den tida var de politiske profilene større. Oppgavene og samfunnet var annerledes. Jeg synes det er fascinerende å lese om dem vi så på TV og leste om da vi vokste opp. De var mye mer sentrale i livet vårt enn det mange er i dag.

[ Kaveh Rashidi: – Jeg skjønte ikke at konseptet alkohol eksisterte (+) ]

Oppgjør med Arbeiderpartiet

Når han ikke leser arbeiderhistorie, liker han å fordype seg i gamle fotballag, lagoppstillinger, skirenn, skøyteløp og ting som skjedde i barne- og ungdomstida. Han har undret seg over denne interessen og hvorfor han bruker så mye tid på det. Han tror det er fordi det fører ham tilbake til en trygg barndom med masse gode kamerater, til en tid da livet var enklere og verden mye mindre.

Han beskriver hjemmet han vokste opp i som et trygghetshjem.

– Det var et typisk 70-tallshjem. Du visste det var tre måltider, på de og de klokkeslettene, men det var stor frihet. Fatter’n var lærer, men det var aldri spørsmål om karakterer eller om vi gjorde lekser. Det var ikke overflod, men nok. Vi visste hva vi kunne kjøpe og ikke.

Solbakken er blitt en rik mann etter at han fikk sparken i FC København, men huset på Hamar er verken spesielt stort eller prangende. Han har aldri vært opptatt av luksus og bryr seg ikke om fine klær og raske biler. Men han er bevisst på at han er privilegert.

«For meg er det innlysende at vi i den privilegerte delen av verden skal hjelpe de som har minst. Det er vår menneskelige plikt», skrev Solbakken i forordet til boka «Løvehjerte».

En forutsetning for at han ble med på bokprosjektet om seg selv, var at overskuddet skulle gå til enslige mindreårige flyktninger i hjemkommunen i Grue og til unge flyktninger i Danmark, der han bodde da boka ble utgitt. Han skrev også at det smertet ham at et «inhumant menneskesyn» har slått rot i partier som han alltid har sympatisert med.

En politiker fra Dansk Folkeparti beskyldte ham for å «forderve fedrelandet» og gjøre livet «mer lekkert for såkalte flyktningbarn». Solbakken bryr seg ikke om kritikken. Han er like engasjert i flyktningspørsmålet i dag.

– Jeg har hus i Norge og bor i Danmark. Det som plager meg, er at det ikke går an å vinne et valg i noen av landene i dag med en rausere flyktningpolitikk. Da taper du valget.

Han har aldri lagt skjul på at han alltid har stemt Arbeiderpartiet, men han er absolutt ikke enig med Ap i alt. Og det han misliker mest, er partiets flyktningpolitikk. Solbakken lener seg halvveis over bordet og fyrer løs:

– Det er blitt en konkurranse om hvem som skal være mest restriktiv. Det synes jeg er provoserende. Og her er Ap også altfor lite rause. Det er pinlig!

Landslagssjefen er overbevist om at mangfold er bra.

– Jeg har sett hvordan livet kan fungere i en fotballgarderobe med spillere fra ti forskjellige land, fire forskjellige religioner – hvor noen kommer fra fattigdom, andre fra møblerte hjem. Jeg har sett at det fungerer. Kanskje noen vil si at det er et banalt eksempel. Jeg synes ikke det.

Saken fortsetter under videoen

Prisen for politikken

I sitt første år som landslagssjef var Solbakken nesten like mye politiker som trener. Han kastet seg inn i koronadebatten og gikk i front for at landslaget skulle markere sin støtte for migrantarbeiderne i Qatar under VM-kvalifiseringskampene. For Qatar-engasjementet ble han belønnet med Amnestyprisen.

– Jeg ble glad, det viser at jeg har satt noen merker, sier landslagssjefen som har uttalt at han også vil bli målt på det han gjør utenfor banen.

Nå blir det nok færre politiske utspill fra Solbakken i tida framover. Norges Fotballforbund og president Lise Klaveness, har gjort det klart at det er forbundsledelsen som må ta hovedansvaret for å løfte Qatar-debatten inn i Fifa og Uefa, slik hun gjorde med sin tordentale til pampene på Fifa-kongressen nylig.

– Det er ikke sånn at jeg skal trekke meg ut. Jeg kommer fortsatt til å si min mening. Men når vi har en kapasitet som Lise, som beviselig har power, ord og kunnskap, blir det merkelig om jeg skal fronte det. Vi må ta tak i vår ledelsesmåte i Fifa og Uefa, som vi representerer. Der må det legges et enormt trykk.

Det er ikke bare Qatar-debatten Solbakken må forholde seg til. Etter at Erling Braut Haaland gikk til Manchester City, som har kontroversielle eiere i Abu Dhabi, har også debatten om sportsvasking blusset opp igjen. Amnesty har dokumentert omfattende menneskerettighetsbrudd i Emiratene, enda verre enn i Qatar. I fjor ble det også klart at Saudi-Arabias statlige investeringsfond fikk kjøpe fotballklubben Newcastle. Solbakken liker ikke utviklingen.

– Kunne du selv vært trener for lag som Manchester City eller Newcastle med de eierne de har?

– Eh … det er et godt spørsmål. Kunne jeg brukt det som et talerør inn i forhandlingene …

– Var det et svar?

Solbakken tar en ny omvei. Sier han trodde at noen ville stoppe salget av Newcastle og at han ikke liker det eierskapet.

– Hvis du tar en sånn jobb, må du i hvert fall være forberedt på å svare på det. Jeg skulle nok tenkt meg godt om.

Det er mye han ikke liker ved hvordan den internasjonale toppfotballen har utviklet seg, samtidig synes han det er komplisert, og han mener at ansvaret ikke kan legges på den enkelte spiller.

– Det sier også Amnesty, fordi det er så komplisert. Fotballen er lettest å skyte på siden det er den største idretten, det er greit, og det må vi tåle. Men det er et paradoks at en av Norges største idrettsutøvere (Ole Einar Bjørndalen, red.anm.) har trent kinesere i mange år og at det har blitt møtt med et skuldertrekk. Vi har hatt to OL i Kina – som er blitt debattert én prosent i forhold til Qatar. Og så har vi et aktivt norsk næringsliv som er i mange av disse landene vi snakker om. Det er forbindelser på alle nivåer.

Solbakken var ikke for boikott av Qatar-VM, noe heller ikke Amnesty oppfordret til. Landslagssjefen tror det er mulig å påvirke gjennom å ta opp menneskerettighetsspørsmålene og sette søkelyset på problemene.

– Det er ingen fotballspillere eller trenere i Manchester City, PSG eller Newcastle som mener at homofile ikke skal spille fotball eller som ikke bryr seg om menneskerettigheter. Man kan jo håpe at det kommer noe godt ut av det, at det som skjer på idrettsbanen fører til et større press. Kanskje er det naivt og håpløst å tro det, men plutselig skjer det noe. Plutselig får damer lov å se en fotballkamp i Saudi-Arabia.

I tida framover ønsker han først og fremst å bygge videre på at landslaget skal bli et lag som folk og publikum kan samle seg som.

– Vi har fått god kontakt med publikum igjen, jeg ser at publikum er glad i laget og at laget er glad for å spille for publikum. Det er alltid en god start, at dette er noe vi gjør sammen, at det ikke blir avstand. Og der er vi tilbake til Qatar-debatten og internasjonal fotball. Her kan vi skape noe vi kan samles om, med de og de verdiene.

– Hvor langt tror du at du kan nå med dette laget, helt ærlig?

– Jeg har stor tro på at vi kan gå videre til EM, og jeg har stor tro på at vi kan skape store stunder.

---

Fem favoritter

Bok: En av de beste biografien jeg har lest er «Trygve Bratteli» skrevet av Roy Jacobsen. Den summerer mye av Norgeshistorien, og Bratteli var en fascinerende fyr.

Film: «Gudfaren» var en veldig bra trilogi.

Musikk: Mye forskjellig. Jeg har en kamerat som lager lister. Det er litt av hvert.

Mat: Jeg har en kone som er veldig god til å lage mat. En veldig god pastarett koser jeg meg med, men det kan også være en god biff eller laks. Jeg er glad i mat.

Sted: Nå har vi akkurat brukt noen av pengene, som vi fikk etter at jeg fikk sparken i FCK, på et sommerhus i Frankrike. Så vi får håpe at det blir stedet.

---

[ Elin Ørjasæter flyttet hjemmefra og begynte å røyke hasj som 14-åring (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen