– Det var som å stå i et jordskjelv

Hvem: Tonje Frøystad Garvik (32).

Hva: Salgsdirektør i Zaptec. Deltok i realityprogrammet Farmen på TV 2 med samboeren Lene Sleperud i 2018, og vant hele konkurransen.

Hvorfor: Debuterer som forfatter med boka SKEIV: Den indre kampen, som lanseres denne uka.

Hva er grunnen til at du har skrevet denne boka?

– Lenge pratet jeg ikke om legningen min fordi jeg slet med skam. Så kom jeg over en Ted Talk med Brené Brown, som snakket om kraften i sårbarhet. At sårbarhet er det viktigste barometeret på mot. Jeg forsto at jeg måtte jobbe med å være åpen om egne tanker og følelser, og bearbeide skammen. Og jeg tenkte at sånn er det for mange andre også.

– Jeg begynte å skrive et 300 siders teoridokument, etter hvert våget jeg å gi mer og mer av meg selv – og så ble det også mer aktuelt å gi det ut. Det gikk fra å være en teoribok til en godt blandet bok med blant annet relasjonell psykologi og selvutvikling, der min historie går som en rød tråd i teksten.

Som du er inne på, er kampen mot skammen sentral i boka. Kan du fortelle litt mer om det?

– Som liten var jeg det man på den tida ville kalt en typisk «guttejente». Det gjorde at både mamma og jeg ble advart mot at jeg kunne bli lesbisk. Og at hvis jeg gjorde «sånn og sånn» eller gikk kledd «sånn og sånn», kunne jeg «æsj, bli lesbisk». Så jeg fikk innprentet fra tidlig i barndommen at «lesbisk måtte man ikke bli», og at det var ekkelt. Skammen trigges av å være annerledes, skille seg ut fra flokken og at den jeg er bryter med forventningene om den jeg er ment å være.

Du skriver i boka at du angret på din noe offentlige rolle som deltaker i Frøken Norge i 2008, da det året etter begynte å bli snakk i hjembygda di, Ulsteinvik, om at du var lesbisk. Hvordan opplevde du det?

– Når man kommer fra en liten plass, og har tatt en offentlig rolle – da spres nyheten ganske fort, på tvers av alle aldersgrupper. Det føltes som om alle visste. Jeg hadde følt noe for ei jente en gang, men det var ikke seksuelt, det var emosjonelt – og jeg visste ikke da om jeg kom til å føle det igjen. Det var som så stå i et jordskjelv der folk snakket bak ryggen min – der andre tok styringen på min historie.

– Jeg hadde ikke kontroll, og jeg var heller ikke klar for å ta det valget som jeg der og da følte at jeg måtte ta – at jeg måtte gi et svar til alle andre, uten at jeg selv visste hva svaret var. Hadde ikke peiling.

Vi får ekstremt mange meldinger fra folk som sliter med å komme ut av skapet.

—  Tonje Frøystad Garvik

Omtrent på samme tid bestemte du deg for å skrive et brev til foreldrene dine. Kan du beskrive hvordan det var å komme ut av det berømte skapet som 19-åring?

– Helt forferdelig. Jeg hadde jo ikke noe svar til dem heller. I brevet kom jeg på en måte ut, men gjorde det heller ikke helt. Jeg skrev bare at «jeg har ikke peiling, at ryktene går i bygda, men at jeg fortsatt håper at det blir mann og stasjonsvogn». Og at det var det eneste jeg visste. Men mamma og pappa tok stilling allerede da, og sa at det ikke spilte noen rolle for dem om jeg kom hjem med en mann eller ei dame.

[ Turistsjefen som ble kalt «Rivjernet» var en av de første åpne lesbiske i Oslo (+) ]

Du skriver at du fremdeles kjente på denne skammen da du i 2016 møtte Lene, som nå er din samboer. Hva har hun betydd for din kamp mot skamfølelsen?

– Jeg var vant til at man ikke sier noe i det offentlige rom. Jeg hadde kommet ut av skapet til alle som kjente meg, men tidligere tillot jeg meg heller en talefeil enn å røpe kjønnet på kjæresten. Lene tok en helt annen rolle, og utfordret meg. Hun holdt meg i hånda når vi var ute, og tydeliggjorde for alle at vi var på date. Og da vi havnet på TV, var det ingen vei tilbake. Da måtte jeg bare stå i det.

«Fordommer, manglende forståelse og mangel på kunnskap er noe vi møter på hele tiden når vi har en annen legning», skriver du. Har du eksempler på hvordan du selv er blitt møtt med slike holdninger?

– Det får man støtt og stadig: «Du kan ikke være lesbisk når du ser sånn ut», «hvem er mannen i forholdet?» og noen menn mener de kan bli med oss hjem – noe som viser en total mangel på respekt og forståelse for vårt forhold. Og vi får uendelig masse dritt i kommentarfeltene på Facebook. Så vi møter jo på både fremmedfrykt og homohat.

Hva tror du dette kommer av?

– Mye handler om manglende kunnskap. Og så var jo 50 prosent av samfunnet født den gangen homofili var ulovlig og ansett for å være en sykdom. Sånne holdninger endres ikke over natta. Det ser man jo blant annet fra Amnestys undersøkelse som viser at én av fem misliker at homofile viser at de er homofile. Det er en grunn til at det er blitt sånn, holdningene er skapt over tid. Men disse holdningene kan også endres, gjennom mer kunnskap, eksponering og representasjon.

– Formålet med boka er først og fremst å hjelpe skeive som sliter med å akseptere seg selv. Men det er like viktig at de som ikke er skeive leser den. Og spesielt de som er homofobe. Sånn at de kan lære og forstå hva skeive kan gjennomgå, uten at det betyr at min historie gjelder for alle.

Jeg har venninner som er blitt banket opp på gata fordi de er sammen med ei dame.

—  Tonje Frøystad Garvik

Etter at du i 2018 deltok i Farmen med samboeren din, Lene, og vant – ble dere to brått et veldig profilert par. Kan du si noe om hva slags tilbakemeldinger dere har fått i tida etterpå?

– Først og fremst har vi fått veldig, veldig, veldig masse fint, og ekstremt mange meldinger fra folk som sliter med å komme ut av skapet. Mange av dem er voksne og gift, 40+, 50+, 60+. De er redde for å skuffe familien, foreldrene, barna. Sånne meldinger kommer daglig, den dag i dag. Det er på en måte trist, men det er også mange som er takknemlige for vår rolle, og for at vi var med på akkurat Farmen, der mange av seerne bor i distriktene og er over 50 år. Det er særlig denne gruppa som trenger å bli eksponert for vår kjærlighet.

– Vi var på byen sist helg, med gravidmagen min og Pepsi Max. Seks-syv stykker kom bort til oss i løpet av kvelden, og sa «tusen takk, jeg hadde aldri turt å komme ut av skapet uten dere». Da ser man hvor viktig det er med synlighet og representasjon. Slike tilbakemeldinger betyr uendelig mye for oss!

– Og så blir vi jo, ja, kalt barnemishandlere og egoistiske, jævla lesber – alle mulige stygge ting, fordi vi to er i et forhold. Så lenge man er i offentligheten, vil man få litt av alt. Er kanskje blitt bedre rustet, men det vil alltid stikke, det vil alltid gjøre vondt å få stygge kommentarer som er ment for å såre. Men vi må bare tenke at dette er en person som ikke besitter nok kunnskap, og som kanskje ikke har det så bra med seg selv.

Hvordan vil du si det er å leve som homofil i Norge i dag, og er det geografiske forskjeller?

– Jeg har venninner som er blitt banket opp på gata fordi de er sammen med ei dame, og det samme skjer med homofile menn. Det er ikke alltid en dans på roser. Men jeg tror at de som lever som skeive i Oslo, stort sett opplever det som ganske bra. Og selv om Lene og jeg har fått mange hatkommentarer, har vi ikke opplevd samme type konfronterende hendelser som venninnene våre.

– Det er nok større sannsynlighet for å finne homofobi i ei bygd enn i en by, fordi man ikke er så eksponert for homofili på bygda. Den største forskjellen er kanskje at man skiller seg mer ut, fordi det ikke er et eget miljø eller at det ikke er så mange andre i barnehagen som har to pappaer eller to mammaer. Men barnehagene har begynt med opplæring, og man har barnebøker om barn med to mammaer. Jeg tror det i stor grad oppleves som trygt å være homofil, også i Distrikts-Norge.

Det burde være verdens største selvfølge at man får elske den man vil.

—  Tonje Frøystad Garvik

Norge kommer på delt fjerde plass i Europa på Regnbueindeksen for 2022. På den annen side vet vi at den registrerte hatkriminaliteten øker. Og, som du selv er inne på i boka di: 1 av 3 skeive er lite tilfreds med egen psykisk helse, og lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har oftere selvmordstanker enn heterofile.

Har man fortsatt et stykke igjen selv om det stadig er blitt flere formelle rettigheter?

– Absolutt. Senest i går var det så mange stygge, truende, norske kommentarer på TikTok retta mot Pride at man nesten blir målløs. På TikTok, som er en stor arena for unge, forventer man at folk skal være mer åpne og forståelsesfulle. Folk flest er bra, men så har du noen som bremser.

– Derfor er kampen for å endre holdninger superviktig, det er en lang vei å gå før vi er i mål. Bare det at mange fortsatt snakker om at man er heldig hvis man blir akseptert av foreldrene sine; da er det noe som er riv ruskende galt. Det burde være verdens største selvfølge at man får elske den man vil.

[ – Audre Lorde kalte seg «svart, lesbe, mor, kriger, poet» (+) ]

Litt senere denne måneden er det Oslo Pride, der du i sin tid møtte samboeren din. Hvilke planer har du for festivalen?

– Pride er fantastisk, men det er viktig å huske på at det ikke bare er en feiring – det er også politisk. En markering av kampen vi har hatt, og alt som mennesker i Norge – og internasjonalt – har gjennomgått for å komme til punktet der vi er i dag. Jeg er jo gravid, så vi får se hvor mange planer som er gjennomførbare, men vi vil nok prøve å være med på aktiviteter relatert til Pride hver dag den uka.

Vi hopper over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Usikker på om jeg vil nevne én bok, men Brené Brown er den forfatteren som har betydd mest for meg. Hun lærte meg å tenke annerledes om mitt indre liv, om hva det betyr å være tøff. Jeg hørte alltid: «Tonje, du er så tøff», men jeg kjente meg svak, kjente på skammen. Brown lærte meg å konfrontere disse følelsene, og til å tenke at jeg er tøff når jeg våger å være sårbar.

Hva gjør deg lykkelig?

– Venner, familie, naturen, dykking og gode samtaler. Lite er bedre enn å sitte med et menneske du er glad i, samtalen flyter, kveldene bare går og latteren sitter løst. Når du føler deg sett av – og ser – et annet menneske.

Hvem var din barndomshelt?

– Emil i Lønneberget og Pinky i Kaptein Sabeltann.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg har cøliaki. Følelsen av å være en påkjenning når man drar på besøk til folk, fordi de må ta hensyn til allergien min, at de må stresse for å lage egen mat til meg.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Avslapning og junk søndag kveld. Spiser smågodt, potetgull og pizza.

[ Jane (45) ble slankeoperert for å tilfredsstille Nav ]

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Definitivt Pride – for homofiles rettigheter og menneskets verdi.

Er det noe du angrer på?

– Valgene jeg har tatt der og da, har kjentes riktig på det tidspunktet jeg tok dem. Tar lærdom av mye, og det er absolutt ting jeg ikke ville gjort igjen, men jeg tror ikke man kommer så langt ved å angre.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg må tilbake til Brené Brown igjen. Hun er en superspennende person. Forskningen hennes er SÅ bra – om skam, frykt, mot og sårbarhet. Og om det å følge seg selv og sine egne verdier. Hvis jeg skal «plukke» hjernen til én person, er det definitivt hennes.

[ LOs menn og kvinner bidrar til det uorgansierte arbeidslivet ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen