Som fastleger, forskere og universitetslærere kjenner vi betydelig uro over fastlegeordningens fremtid. Forskning bekrefter det vi og pasientene våre kjenner på kroppen – en sterk fastlegeordning er livgivende i velferdssamfunnet.
Nå trenger ordningen livreddende tiltak.
Når vi som leger trenger hjelp, ringer vi bakvakten. På vegne av de fire allmennmedisinske universitetsmiljøene i Norge har vi derfor kontaktet våre politiske «bakvakter», først helseminister Høie, senere Kjerkol.
Våre henvendelser møtes av stillhet. Det er ikke betryggende.
[ Ja, vi elsker fantasistakk. Men blir ikke bunadspolitiet forbannet? ]
Da fastlegeordningen ble innført i 2001 var målsettingen at en allmennlege med bred kompetanse skulle diagnostisere, behandle og forebygge både vanlige og komplekse tilstander, koordinere helsetjenester og sikre kontinuitet. Dette er fortsatt en dokumentert kostnadseffektiv og trygg organisering av primærhelsetjenesten.
En sterk fastlegeordning gir gode legetjenester for alle innbyggere, også for ressurssterke med god helse som ofte opplever at «dropin-leger» er et godt og lett tilgjengelig tilbud. For de alvorlig og kronisk syke med behov for en lege som kjenner dem godt og følger dem over tid, finnes det imidlertid ikke alternativ til en fastlegeordning. Forskning fra norsk allmennpraksis viser at personer som har en fast lege over flere år har færre innleggelser i sykehus og lever lenger.
Fastlegen henviser lite, ordner opp i mye og følger opp pasienter etter sykehusinnleggelser. Uten fastlegen vil kapasiteten på sykehusene bli sprengt. Private tilbud gir fragmenterte tjenester og økt risiko for sosial ulikhet.
I Norge har fastlegekrisen siden 2018 gitt økende rekrutteringssvikt både i distrikt og by, og mange fastleger har sluttet. Våren 2020 kom regjeringens «Handlingsplan for allmennlegetjenesten».
[ Faller du utenfor i første klasse, kan straffen være tre år i ensomhet (+) ]
Den foreslo flere tiltak, men sa lite om bevaring av de nesten 5.000 som er fastleger i dag. Allmennmedisinsk forskning, undervisning og legevakt var knapt omtalt. Handlingsplanen er derfor ikke et tilstrekkelig hjelpemiddel, og følges heller ikke av nødvendige bevilgninger.
Hurdalsplattformen fra nåværende regjering lovet en redningsaksjon: «Regjeringen vil styrke fastlegeordningen slik at rekruttering og stabil legedekning sikres i hele landet, blant annet gjennom å etablere nye rekrutteringshjemler, korte ned listelengden til fastlegene og øke basistilskuddet per innbygger.»
Like etter valget i 2021 sendte vi helseminister Ingvild Kjerkol en grundig rapport og oppsummerte forskningen som viser hvorfor fastlegeordningen og primærhelsetjenesten må prioriteres, og vi inviterte helseministeren til dialog.
Statssekretær og lege Ole Henrik Bjørkholt og helseministeren gikk imidlertid tidlig raskt ut og helte kaldt vann i blodet på både leger og pasienter: «De fleste midlene er bundet gjennom den forrige regjeringens budsjett» (Rekordmange uten fastlege, tv2.no, 09.01.2022).
Torsdag 12. mai presenterte regjeringen revidert statsbudsjett for 2022 og ikke en krone er flyttet på for å styrke fastlegeordningen. Dette står i sterk kontrast til budskapet før valget.
I dag står mer enn 150.000 personer i Norge uten fastlege. Hver kommune må etablere egne løsninger for å skaffe og beholde fastleger. Mange kommuner må benytte svært dyre vikarordninger for penger de ikke har, og havner i konkurranse med nabokommuner.
Vi mener fastlegekrisen er i ferd med å bli den største irreversible krisen i Helse-Norge. Om Norge ikke klarer både å ta vare på fastlegene landet allerede har og få nye leger til å velge å arbeide i allmennmedisin, blir kontinuiteten borte. Muligheten for erfaringsoverføring fra eldre til yngre leger, både i det daglige og gjennom veiledning, forsvinner.
[ Ella Marie: – Mange samer har sagt til meg at det høres slitsomt ut å føle så mye ansvar (+) ]
De som har lyttet mest til krisen om fastlegeordningen er ikke sentrale politikere, men yngre studenter og leger. Daglig hører vi at de gjerne vil jobbe i allmennmedisin, men ikke tør å gå inn i ordningen slik den er nå.
Stadig flere velger i stedet å jobbe i helprivate allmennlegetjenester i byene. Ytterligere kollaps i fastlegeordningen vil rasere legevaktene i distriktene – som i stor grad betjenes av fastleger – og medføre storstilt sentralisering av tjenester.
Det kontinuerlige forholdet mellom lege og pasient er grunnleggende for kvaliteten i fastlegetjenesten. Kjennskapen og tilliten som etableres her er grunnlaget for innblikk i en persons dypeste bekymringer, og for å kunne oppdage alvorlig sykdom på et tidlig tidspunkt.
God og personlig oppfølging av alle typer pasienter – spesielt de pasientene som trenger det mest – er arbeidskrevende, men effektivt. Når oppgavene øker trengs det flere leger til å utføre jobben, og det må nødvendigvis koste noe. Helseministerens gode vilje er ikke nok.
[ Generasjon etter generasjon er mer eller mindre fanget i et mønster ]
Studenter og unge leger lærer tidlig at de skal tilkalle bakvakten når en pasient er for syk til at man kan klare behandlingen alene. Hver enkelt fastlege og hver enkelt kommune har for lengst strukket seg lenger enn det som er forsvarlig.
Nå trenger vi hjelp fra bakvakten. Fastlegekrisen må løses nasjonalt.
Kronikken er underskrevet av Knut Eirik Eliassen, fastlege, førsteamanuensis UiB, Anette Fosse, spesialist i allmennmedisin, leder for Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT, Torsten Risør, allmennlege, førsteamanuensis UiT, Bjarne Austad, fastlege, førsteamanuensis NTNU, Håvard Skjellegrind, fastlege, førsteamanuensis NTNU, Torunn Bjerve Eide, fastlege, postdoktor allmennmedisin UiO, Thomas Mildestvedt, fastlege, førsteamanuensis UiB, Øystein Hetlevik, fastlege, professor i allmennmedisin UiB, Edvin Schei, professor i allmennmedisin UiB.