Debatt

En bileiers rebusløp

Hvorfor gjøres ikke EU-kontrollen av en uhildet part, som ikke skal reparere?

Bilmekaniker i aksjon.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Min historie starter for rundt to år siden, da en varsellampe i dashbordet begynte å gløde. Manglende innsikt ble raskt omgjort til allvitenhet (google), og ikonet kyndig identifisert som motorlampen.

All informasjon om tilstanden (google) tilsa at bilen straks måtte til service, så i frykt for at den skulle selvantenne eller implodere, ble den raskt anbrakt hos en verkstedkjede.

Diagnosen var raskt unnagjort, og dommen utvetydig – DPF (partikkelfilteret) måtte skiftes. Pris: 15.000 kroner. Da vi her snakker om en snart femten år gammel dieselbil, som kun under de rette astralvindene vil ha en høyere markedsverdi enn stipulert reparasjonskostnad, besluttet jeg å kjøre den videre, inntil den utåndet av sin påviste sykdom.

Det viste seg etter som tiden gikk, at kjøretøyet var seiglivet og tilsynelatende resistent mot de påviste svulstene i dieselfilteret, så da EU-kontrollen en dag sto for døren, måtte jeg revurdere.

Bevæpnet med den moderne allviterens primærverktøy (fortsatt google), søkte jeg meg frem til en alternativ behandling av tilstanden, kalt karbonrens. En utøver av behandlingsformen ble funnet i Greåker, og bilen innlagt.

Etter to timers intensiv luftbehandling, ble bilen utskrevet og behandlende instans – «Greåkermannen» – kunne fortelle at filteret var friskt, og at problemet antakelig skyldtes en defekt sensor. Varsellampen var uansett slukket, og mulighetene for å få bilen godkjent, syntes lysegrønne.

Anders Lindvik

På vei tilbake til byen flammet motorlampen opp igjen. Alt håp var riktignok ikke ute, da «Greåkermannen» hadde tipset om sensoren som mulig feilkilde. Riktig del ble søkt frem på nett, og turen igjen lagt til verkstedkjeden. Selgende kundekontakt kunne informere om at de hadde delen, men at den nylig hadde tredoblet seg i pris.

Dette forklarte han – overraskende ærlig – skyldtes kjedens nylig etablerte monopol i Norge, i kombinasjon med krig. En fornemmelse av taskenspilleri resulterte i en tur til en av Oslos få frittstående bildel-leverandører.

Denne hadde delen, og hadde ikke fått med seg den rivende prisutviklingen, så sensoren ble kjøpt for under halvparten av prisen til bildelmonopolisten. Med sensor i hånden og assistert av en baltisk youtuber, ble sensoren byttet samme kveld.

Bilen startet som den skulle, men lampen ulmet fortsatt. «Greåkermannen» hadde forutsett dette og forklart at lidelsen nå var psykosomatisk, og at bilen måtte omkodes.

En entusiast med kabel ble søkt opp på nett og bilen intubert og friskmeldt for en symbolsk sum. Med alle lamper slukket, ble verkstedkjeden kontaktet og EU-kontroll avtalt. Etter noen timers testing, forelå dommen: Ikke godkjent.

Årsak: «Alvorlige ulyder i hjullager og i stabilisatorstagene». Pris: ca. 9.000 kroner. Heldigvis kunne verkstedet ordne dette påfølgende dag, slik at bilen ikke unødig måtte avskiltes.

Igjen måtte status gjøres opp. Jeg hadde riktig nok ikke hørt noen ulyder, men som lekmann og så videre. Økonomi og en nylig opparbeidet skepsis, resulterte i avslag på øyeblikkelig hjelp. Så det stillegående, men påvist alvorlig støyende fartøyet ble kjørt hjem.

Dagen etter tikket det inn melding fra vegvesenet om bruksforbud på bilen. Frykten for avskilting – og skammen og kostnadene dette ville medføre – utløste hastig innkjøp av de feilmeldte delene, og en venn med det nødvendige utstyret ble anmodet om å bistå.

Han kunne heldigvis hjelpe meg påfølgende dag og bilen ble fraktet til hans verksted, uten møter med utøvende vegmyndigheter. Noen timer senere var delene byttet, og min venn mekanikeren, kunne skjelmsk meddele at ingen av delene trengte å byttes og at hjullageret kunne gjenbrukes. Bilen ble så kjørt til etterkontroll hos NAF, og friskmeldt og EU-godkjent til 2024 uten nevneverdig fare for tilbakefall.

Poenget med historien er: Hadde min økonomiske situasjon tillatt reparasjoner til nærmere 25.000 kroner, er faren overhengende for at jeg hadde godtatt begge diagnoser og betalt. Dette fordi min kunnskap om bilens filtre, stag, ventrikler og hjullagre er oppsiktsvekkende mangelfull.

Det å bli lurt, er selvfølgelig ikke noe som kun skjer i denne bransjen. Men utstyrt med det statlige maktmiddelet EU-godkjenning, er det fare for at vi har satt en impulsutfordret bukk til å passe havresekken.

Forhåpentligvis kan dette enkelt løses, enten ved hjelp av reguleringer som sier noe om at diagnostiserende og utførende verksted ikke kan være samme. Eller at en statlig aktør à la Justervesenet kunne stått for diagnosen.

Gitt at all EU-kontroll måtte gjennom en uhildet, ikke utførende part, så kunne man beskyttet forbrukerne mot å ende opp med faktisk påtvungne og ikke verifiserbare reparasjoner.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt