Film

– Det som er likt med Hitler og Putin, er at de speiler sitt folk

Hun fikk skytetrening på skolen, for å være klar når tredje verdenskrig kom. Plutselig ble Ilze Burkovska Jacobsens film om hjernevask, krysspress og døde soldater i Sovjetrepublikken Latvia uhyggelig aktuell.

– Sovjetunionen hadde utviklet et utrolig smart system for å hjernevaske barn, sier Ilze Burkovska Jacobsen til Dagsavisen.

Hennes nyeste film heter «My favorite war», og tar for seg filmskaperens oppvekst i Latvia de siste tjue åra av landets tid som ufrivillig del av Sovjetunionen.

– Propagandaen var sentral i å forme Homo Sovjeticus, det sovjetiske mennesket. Man bygde opp historier og myter om at «vi er de rettsskafne, de eneste som ofret oss for det godes kamp mot nazistisk ondskap». Den halvparten av Russlands befolkning som kun har tilgang til statlig TV, særlig eldre og folk på landsbygda, har blitt foret med lignende propagandaløgner de siste tjue åra. Og folket tror på det. De støtter Putins krig, «sannheten» de blir servert om Ukraina, sier hun.

Sovjet som religion

Idet Ilze vokser opp på 1970- og 80-tallet, er det kald krig. Men hun og de andre barna vet at det bare er et tidsspørsmål før neste verdenskrig kommer. Da blir det deres tur å dra nytte av den militære treningen de får i den kommunistiske barneorganisasjonen Ungpionerene, og være like modig som heltene fra det sovjeterne kaller Den store patriotiske krigen, altså andre verdenskrig.

Våpentrening var sentralt da Ilze Burkovska Jacobsen vokste opp i Latvia på 1970- og 80-tallet. Bilde fra animasjonsfilmen hun har laget, «My favorite war».

Det er unge Ilzes favorittkrig, gjenstand for populær TV-underholdning der barske og modige sovjetere lurer og dreper dumme og slemme nazister, og egenhendig redder verden. På skolen lærer hun å marsjere i takt og skyte på blink utformet som mennesker.

Bilde fra animasjonsfilmen Ilze Burkovska Jacobsen har laget, «My favorite war».

– Sovjetunionen kopierte kirkelige og andre religiøse samfunn, og bygde gruppetilhørighet gjennom ritualer. Opptaket til Ungpionerene, den kommunistiske barneorganisasjonen, ligner katolikkenes første kommunion. Vi fikk et rødt halstørkle og en stjerneformet pin med Lenin, og sverget evig troskap til kommunismen og til Sovjetunionen. Ingen spurte om vi skulle være medlem. Pioner-opplegget fulgte skoleløpet. Man måtte ha foreldre som tok et veldig aktivt valg, med mulige konsekvenser, for ikke å være med, forklarer Burkovska Jacobsen.

Absurde rapporter

Hun steg i gradene, og ble valgt til leder for den lokale gruppa ungpionerer.

– Jeg forsto at det var den treningen jeg kunne få på ledelse. Slik lærte jeg å være uredd, å lede, å snakke i forsamlinger. Organisasjonsarbeid, med andre ord.

Ingen ble spurt om de hadde lyst å være med i den kommunistiske ungdomsorganisasjonen Pionerene. De ble bare meldt inn.  Bilde fra animasjonsfilmen Ilze Burkovska Jacobsen har laget, «My favorite war».

Men ideologisk var hele prosjektet rimelig absurd. Det innså også Ilze, selv om hun fortsatt var et barn:

– Vi skulle skrive rapporter om hvordan vårt arbeid som pionerer fremmet kommunismen og Sovjetunionen. Men vi hadde stort sett drevet med papirinnsamling for resirkulering! Så da lærte jeg å skrive falskt. Et vrøvl av fine ord, uten rot i virkeligheten. Egentlig var vi barn på samme fritidsaktivitet. Hovedmotivasjonen vår var å henge sammen med jevnaldrende. Å få det til å høres ut som vi egentlig drev med ideologisk korrekt nasjonsbygging, var en kunst.

Slike falske framstillinger gjennomsyret Sovjetunionen.

– Også min mors jobb gikk ut på skrive den typen rapporter, om hvor fortreffelig det sovjetiske landbruket var. Selv om det hun faktisk så ute i felten, var det motsatte, sier filmskaperen.

Opportunist

Krysspress er et viktig tema også i «My favorite war». Ilze Burkovska Jacobsens morfar var dømt landssviker som hadde sonet i Sibir. «Forbrytelsen» hans var at han eide jord da bolsjevikene overtok Latvia.

Bilde fra animasjonsfilmen Ilze Burkovska Jacobsen har laget, «My favorite war».

Faren hennes var imidlertid medlem av det latviske kommunistpartiet, og brukte effektivt statusen det ga ham til å fremme interessene til småbyene han var ordfører for. Faren døde i en ulykke da Ilze var sju år. Da moren mistet beskyttelsen ektefellen hadde gitt henne, fikk hun et hardt yrkesliv, som datter av en landssviker med eneansvar av to små barn.

– Å leve i samsvar med samvittigheten var et veldig stort valg i Sovjetunionen. Man kunne bli utestengt karrieremessig, og miste goder som bolig med varmt vann og vannklosett, eller lov til å gå på teater eller ha råd til bøker. Jeg skulle gjerne snakket mer med faren min, hørt hvorfor han valgte å bli partimedlem. Han var en svært karismatisk person, en god historieforteller med en fantastisk humoristisk sans. Når jeg besøker byer der han jobba før, husker de ham, over førti år senere. Det virker som han valgte partiet for å gjennomføre ting han ønsket. En opportunist.

To land, ulik strategi

Slike valg var ikke bare for individet å ta. Hele land måtte velge.

– I Latvia sammenligner vi oss ofte med Litauen. I sovjettida valgte mange litauere å gå inn i kommunistledelsen i Moskva, og heller jobbe for endring og ødeleggelse innenfra. Latvia valgte derimot å gå imot, og stå utenfor. Hva som var mest effektivt, kan diskuteres. Litauen fikk mye ut av å være representert i sovjet-ledelsen. Bedre veier, større overføringer, mer makt, mens Latvia ikke fikk tilsvarende goder, men tvert om ble overkjørt av Moskva, sier Ilze Burkovska Jacobsen.

Tegnefilm

Siden 1990 har hun delt tida si mellom Norge og Latvia. Hun har laget åtte dokumentarfilmer, flere av dem om sin latviske bakgrunn. Dessuten en lang rekke TV-serier, flere av dem animerte. Også «My favorite war» er mest tegnefilm, med karakterer skapt av barnebokveteran Svein Nyhus.

Tirsdag kveld vises den på NRK lineær-TV, og blir tilgjengelig i NRK-spilleren en tid etter det. «Lille Ilze finner skjelettrester i sandkassen. Hva mer ligger begravd under sovjetregimets løgner? Animerte erindringer som er ubehagelig aktuelle», skriver NRK i sin forhåndsomtale.

– På grunn av Russlands invasjon av Ukraina, ble filmen plutselig enda mer aktuell. Så den har hatt et lengre liv enn det som ofte er vanlig for dokumentarer, sier filmskaperen.

Stalins kanonføde

Mye av propagandaen hun forteller om fra sin oppvekst, ligner på det Putin sier i sine taler til folket. Ideen om at Sovjetunionen vant andre verdenskrig nærmest alene, mens Vesten gjorde knefall for nazistene er et veldig konkret eksempel.

– Jeg fikk toppkarakter i historie på videregående. Likevel hadde jeg en svært uklar idé om hvem Sovjetunionens allierte var i verdenskrigen.

—   Ilze Burkovska Jacobsen, filmskaper
Bilde fra animasjonsfilmen Ilze Burkovska Jacobsen har laget, «My favorite war».

– Jeg fikk toppkarakter i historie på videregående. Likevel hadde jeg en svært uklar idé om hvem Sovjetunionens allierte var i verdenskrigen. Først da jeg kom til Norge i 1990, fikk jeg høre en annen versjon. Sovjetunionen kjørte fram statistikk over antall falne som bevis på at de bidro mest i krigen. Men ser man etter, er det åpenbart at det handler like mye om verdien på menneskeliv i ulike regimer. Vesten prøvde å tape færrest mulig soldater. Stalin hadde avlivet sine beste militærstrateger på slutten av trettitallet, og var dårlig forberedt. Så han godkjente et krigsmaskin der førstelinja ble sendt fram uten våpen til å forsvare seg, som kanonføde for tyskerne, så andrerekka skulle få beskyttelse til å skyte. Slik får man mange falne. Falne som fortsatt er en viktig del av Putins propaganda, hans fortelling om Russlands ensomme kamp mot nazister, sier Burkovska Jacobsen.

I «My favorite war» finner lille Ilze skjelettdeler fra mennesker i sandkassa. Da en boligblokk skal bygges, viser det seg at hele området skolen hennes ligger på, er en massegrav fylt med begge siders soldater fra krigen.

Vi sier vi er mot Putin, men ikke mot det russiske folk. Ja. Men!

—  Ilze Burkovska Jacobsen, filmskaper

Hitler og Putin

Filmskaperen er i Latvia nå, og arbeider med en ny film. Der vekket Russlands invasjon av Ukraina smertefulle minner for den delen av folket som er gamle nok til å huske sovjettida. I starten kjente Ilze Burkovska Jacobsen mest lammelse. Så kom sinnet.

– Vi sier vi er mot Putin, men ikke mot det russiske folk. Ja. Men! Det som er likt med Hitler og Putin, er at de speiler sitt folk, sier hun.

– Hitler fulgte nøye med på hva han kunne få støtte for i sin egen befolkning, hvor langt han kunne presse på med råskap og nådeløshet, og så gikk han dit. Der det var mulig, gikk han enda lenger. Strengere sanksjoner, og fortsatt ingen protest? Da kjører vi på. Putin er lik. Så lenge han møtes med apati hos sitt eget folk, går han dypere inn i ondskapen for å tvinge igjennom sine poenger.

Stilltiende aksept

Hun utdyper:

– Om Putin var én eneste mann med en liten klikk av støttespiller ville han ikke fått til alt Putin har klart. Han har folket i ryggen. Og verden har stilltiende sett på. Da vi tillot Tsjetsjeniakrigen, at Tsjetsjenia fikk brytes ned. Da grensene mot Georgia ble utvidet, et par meter hver natt. Da Russland bare valset inn og tok Krim. Protestene var få og svake. Folk behandlet det som en vits. «Russland sier at de ikke har sendt soldater, så disse folka i grønt må være marsboere, ha ha». For en artig spøk, liksom. Men se nå, hvor vi ha havnet. Putin oppfører seg som en liten barnehagegutt som ikke fikser sandkasseleken, men blir sinna og raser de andres sandslott når han ikke får til noe selv. Og alle har latt ham holde på, sier filmskaperen.

Melankolsk mentalitet

Russerne aller mest, mener hun.

– Jeg er ikke russofob. Jeg har sterke røtter i russisk kultur. Litteraturen, filmene, ikke minst russisk tegnefilm. Det er varige bidrag til verdenskulturen. Jeg er veldig påvirket av det sovjetiske kulturlandskapet. Men den sovjetiske mentaliteten som russerne har videreført, er jeg dypt uenig med. Den russiske mentaliteten er at man går aktivt inn for å vise at verden ikke kan forbedres. Man tviholder på en melankolsk sårhet som sier at vi russere egentlig er smartere, fordi vi ikke lar oss lure av vestlige, særlig amerikanske, naive og dumme tanker om at livet kan forbedres. Men jeg vil heller være naiv og dum og tenke at verden kan forbedres, enn å være en melankolsk pessimist som tror at alle er fiender som kommer til å svikte hverandre. Jeg tror at menneskehetens drivkraft er kjærlighet. Ikke hat eller frykt. Kun når vi stoler på hverandre, kan vi oppnå noe.

Bilde fra animasjonsfilmen Ilze Burkovska Jacobsen har laget, «My favorite war».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen






Mer fra Dagsavisen