Kim fyrer løs igjen

I skyggen av Ukraina-krigen tester Kim Jong-Un nye våpen.

Verden bør legge bort kravet om full nedrustning, til fordel for noe enda viktigere: Å dempe risikoen for atomkrig.

26. april 2022 annonserte Nord-Korea videre satsing på sitt atomprogram, og understreket nok en gang at de vil brukes dersom statens integritet er truet. USA holder den diplomatiske døren åpen under forutsetning av at målet med forhandlingene må være at Kim Jong-Un kvitter seg med sine kjernevåpen.

Kim holder også døren åpen – forutsatt at USA aksepterer Nord-Koreas status som en kjernevåpenstat. Naturlig nok står forhandlinger dermed på stedet hvil. Kim valgte å starte året 2022 med ikke bare ett, men sju smell.

Alle i løpet av januar.

[ Kommentar: Jeg klamret meg til lystgassmasken og syntes ikke det hjalp en dritt ]

Årets åttende test, 24. mars, var et interkontinentalt ballistisk missil (ICBM), som fløy både høyere og lengre enn tidligere.

Nord-Korea har ikke testet en ICBM siden 2017 – og brøt med dette en selvpålagt restriksjon. Denne, samt forrige helgs test av to nye kortdistansevåpen, er stadige påminnelser om at Nord-Koreas kjernevåpen- og missilprogram er i full utvikling. Amerikansk etterretning mener en kjernefysisk prøvesprengning kan være like om hjørnet.

Om anskaffelse av kjernevåpen gjør stater tryggere, eller tvert imot mer utrygge, er blant annet tett knyttet til sannsynligheten for at en krise eller begrenset militær konfrontasjon kan eskalere ut av kontroll.

De nyeste medlemmene av «atomklubben», samt stater som flørter med å anskaffe kjernevåpen, kjennetegnes av at de befinner seg i en mildt sagt anspent sikkerhetssituasjon. De føler på akutte trusler mot regimets sikkerhet og statens overlevelse. Atferden til autokratiske stater som Nord-Korea, Pakistan og Iran – og nå også Putins Russland – tolkes stadig som uforutsigbar og aggressiv.

Nord-Koreas arsenal av kjernevåpen er for Kims regime et eksistensielt spørsmål.

USA og Sør-Korea har planer for å ta ut det nordkoreanske lederskapet raskt om behovet skulle melde seg. Begge parter har antakelig både vilje og evne til å lykkes. Det er usannsynlig at Nord-Korea villig gir opp sin eneste buffer mot et tvungent regimeskifte – sittende diktatorer har tatt lærdom fra Libya og Irak.

En invitasjon til forhandlingsbordet uten forbehold om fremtidig nordkoreansk avrustning er i sin tur en bitter pille for USA og allierte. Anerkjennelse av Nord-Korea som en kjernevåpenstat kan sette en uønsket standard for fremtidige stater som forsøker å anskaffe bomben.

[ Ella Marie: – Jeg levde og åndet for en anerkjennelse jeg aldri fikk (+) ]

På tross av at man formelt kan forholde seg til Nord-Korea som en stat i besittelse av kjernevåpen heller enn en kjernevåpenstat, vil denne distinksjonen antakelig ikke oppfattes som særlig meningsfull for andre enn spesielt interesserte.

Å leve i drømmen om at Nord-Korea vil gi opp sitt «dyrebare sverd» er imidlertid nettopp det: En drøm, og et premiss som forhandlinger er dømt til å feile på.

En krise kan beskrives som stabil om ingen av partene har beveggrunner til å angripe med kjernevåpen først. Krisestabiliteten på den koreanske halvøya er skjør. Samtlige parter har insentiver til å gå til konvensjonelt angrep først, og Nord-Korea har insentiver til å bruke kjernevåpen først og raskt i en eventuell konfrontasjon.

Sør-Korea ruster på sin side opp konvensjonelt for å avskrekke sin nabo, og med en velutviklet kjernekraftsektor på hjemmebane står landet godt stilt for å utvikle kjernevåpen om omstendighetene skulle kreve det.

Jo mer aggressiv Nord-Koreas oppførsel synes og jo mer usikkerhet Sør-Korea måtte føle rundt amerikanske sikkerhetsgarantier, jo mer øker beveggrunnene til å forsikre seg selv.

Dette er en farlig spiral med potensiale for ytterligere å destabilisere et allerede ustabilt Øst-Asia. Japan vil trolig følge nøye med på Sør-Koreas strategi; landet er en amerikansk alliert som befinner seg i et truende sikkerhetsklima, og med gode forutsetninger for å utvikle lignende våpen.

Dominoeffekten av en slik utvikling ville utfordret Kina, samt sendt uheldige signaler til andre amerikanske allierte.

[ Vant Kompani Lauritzen: – Rørende ]

Nord-Korea og Pakistan skiller seg kraftig fra den kalde krigens supermakter. De har mindre arsenaler og er involvert i pågående militær rivalisering med sine geografiske naboer. Kort varslingstid, samt uvisse doktriner og kapasiteter, skaper usikkerhet.

Det samme gjør begrenset forståelse av interesser og intensjoner mellom dagens motstandere. Store forskjeller mellom dem hva gjelder politiske regimer og interne forhold ser ut til å forsterke fiendebilder og hindre kommunikasjon.

Samtlige av disse faktorene bidrar til et eskaleringspress. At statene forstår hverandres signaler og har åpne kommunikasjonskanaler er avgjørende for å unngå at én tar i bruk kjernevåpen som følge av misoppfattelser eller feiltolkning.

Dette gjelder selvsagt ikke bare for de nye og mindre bøllene på lekeplassen, men er relevant også for dynamikkene som oppstår rundt krigen i Ukraina.

Kim signaliserer tidvis at han er villig til å forhandle om rustningskontroll, forutsatt at spørsmålet om å avskaffe kjernevåpnene legges til side. Etter som ustabiliteten vedvarer, er det på høy tid å vurdere en ny tilnærming til det nordkoreanske regimet.

Forhandlinger bør være tilpasset dagens sikkerhetsutfordringer – ikke den kalde krigens eller en ideell verden – og basert på hva man realistisk sett kan oppnå. For å få dem i gang må én part rokke ved sitt grunnpremiss.

[ Gro Nylander: – Du er en like god mor om du ikke kan amme (+) ]

USA og Nord-Korea har begrenset evne og vilje til å komme hverandre i møte. Selv om det svir, er en amerikansk aksept for å behandle Nord-Korea som en stat i besittelse av kjernevåpen antakelig veien mot bedret og kritisk nødvendig forståelse mellom dem. Strategisk kommunikasjon er essensielt for å unngå eskalering, og kan avhjelpe en høy – og giftig – grad av mistillit.

Dette synes viktigere å få på plass enn å tviholde på prinsipper eller utarbeide en avtale som Nord-Korea med all sannsynlighet ikke vil etterleve.

Om så bare for å hindre at en krise eller konvensjonell militær konfrontasjon eskalerer til bruk av kjernevåpen for første gang siden 1945.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen