Dagens norske kalendere markerer 1. mai som «offentlig høytidsdag». Man må gå helt til bunnen på kalendersiden for å se hva dagen står for – som en fotnote står det «den internasjonale arbeiderdagen».
Den kunne vel stått med sitt egentlige navn oppe i mai-kalenderen?
Det var Carl Jeppesen som i 1890 ga dagen sin identitet i Norge. Dagen ble feiret som «Arbeidernes egen internasjonale kamp- og festdag».
Senere ble dagens betydning redusert til «arbeidets dag» og ble lovfestet fridag først i april 1942. Akkurat som i Tyskland, som i likhet med Sovjetunionen misbrukte dagens patos til å nøytralisere fagbevegelser, i en tid da hele verden fryktet organisert arbeidskraft.
Sovjetunionen hadde inspirert Tyskland ved å vektlegge objektet «arbeid» og samtidig fjerne fokus fra subjektet – «arbeiderne». Slik havnet trykket på utført arbeid, mens de som utførte det ble borte. Sovjetunionen, Kina, Laos, Vietnam og Nord-Korea har som regel feiret dagen med militærparader.
Det gjorde gapet enda større til arbeidsfolk og deres rettigheter.
[ Å vifte med russiske flagg vil ikke møte annet enn forakt – og det er fortjent! ]
Alt startet med tanken om 8-timers arbeidsdag i Spania på 1500-tallet. Det ble igjen et aktuelt tema i Storbritannia under den industrielle revolusjon. Den første streiken fant sted i Victoria, Australia i 1856 og ble gjentatt i Chicago 30 år senere, da 200.000 arbeidsfolk streiket for innføring av nettopp åttetimers arbeidsdag.
Demonstrasjonen i USA, som startet den 1. mai 1886, var støttet av de progressive fagforeningene. Men et par dager etter ble to streikende drept i en bombeeksplosjon. Politiet skjøt og drepte enda flere demonstranter. Sju personer ble dømt til døden for bomben. Det var jo tider med begrenset ytrings- og individuell frihet, så politimenn – selv en viktig arbeidskraft – måtte virke mot egne interesser som arbeidstakere.
Tre år etter, 1. mai 1889, ble en generalstreik gjennomført av den amerikanske landsorganisasjonen American Federation of Labor. Kravet var igjen åttetimers arbeidsdag. Dette initiativet ble støttet også i Paris samme år.
[ – Jeg kysset kjæresten min i friminuttet og elevrådet måtte diskutere om det var OK (+) ]
Den tyske loven fra 1942 ble opphevet i 1945. To år etter ble dagen feiret som «offentlig høytidsdag» og ble igjen en lovfestet fridag i Norge. Dessverre må dagen ha blitt feiltolket i lys av datidens politiske klima og ble unødvendig og ekstremt nøytralisert.
I Norge ble dagen omformulert fra «Arbeidernes internasjonale kamp- og festdag» (1890) til «Arbeidets dag» (1942), der subjektet ble fjernet. Senere ble dagen gjenopprettet som «offentlig høytidsdag» (1947). Også slik ble temaet borte.
Det at samfunnet ønsket seg en bedre regulert hverdag, ble ansett nærmest anarkisk på den tiden. Selv om ideen oppsto allerede på 1500-tallet tok det derfor til sammen over 300 år å realisere den.
Siden 1947 er det gått 75 år og samfunnet har utviklet seg videre. Det skrives mye, men eksperimenteres lite med fire dagers arbeidsuke. Mange spekulerer i at dette vil ha en negativ virkning for både kvaliteten og kostnaden på utført arbeid.
Men skal vi tenke kun på den teknologiske revolusjon alene, må vi innse at vi i våre dager leverer minst tre ganger så mye jobb innenfor samme arbeidstid. Kommunikasjonen går jo lynraskt nå.
Men har lønn vokst i takt med denne utviklingen?
[ Vi trenger deg i 1. mai-toget, Klomsæt. Skal vi dra sammen? ]
Det er større sjanser for at dagens arbeidskraft er underbetalt, enn for at samfunnet ikke kommer til å klare å dekke sine behov hvis vi får enda bedre arbeidsvilkår.
Fritid må vi også tenke nytt om. Hvor mye tid bruker man på reise til og fra jobb? Hvor mye tid tar det daglig å lage mat, rydde, vaske etc? Har ikke samfunnet fått nye hobbyer? Har man ikke flere fritidsaktiviteter og interesser nå enn før?
Og hvor kommer egentlig utmattelse og depresjon fra? Man skal ikke komme hjem bare for å vaske og spise – og kanskje trene hvis man er heldig. For selvrealisering trengs det mer pusterom! Helsa først.
I år blir det 1. mai-tog i Oslo igjen og mange av oss gleder seg til å gå sammen i det. Kan vi gjøre noe mer? Vi kan blant annet slutte å utlyse dobbel- og trippelstillinger, og vi må våge å si nei til sånne tilbud.
Uansett om du er arbeidsgiver eller arbeidstaker må du skjønne at resepsjonist og veileder er to ulike stillinger, kommunikasjonsrådgiveren er ingen designer og avdelingslederen skal ikke ha ansvar for økonomi.
[ Regjeringen må gjøre enda mer for å begrense veksten i private skoler ]
Hvis det er vanskelig å forstå at dette skader arbeidsmarkedet gjennom å ta vekk jobbmuligheter for andre og gjøre deres arbeid enda billigere tilgjengelig, er det på tide å bli organisert og skaffe seg mer kunnskap.
At vi har en bedre hverdag på jobben i dag har kostet oss minst 300 år og mange menneskeliv. 1. mai var i utgangspunktet ment å heve bevisstheten og respekten for arbeidskraft, synliggjøre arbeideres samtidsbehov og inspirere til en bedre framtid gjennom rettferdige arbeidsvilkår.
Dens historiske bakgrunn forteller oss hvor mye dagen har vært opp- og nedsnakket, studert med lupe fra ulike sider, politisert og brukt som verktøy for å styre offentlighetens oppmerksomhet.
Derfor er det så viktig at vi tar på oss tidsbriller og sammen ser tilbake – uansett om vi er arbeidstakere eller om vi selv eier en forretning. Så lenge rettferdighetssansen forener oss, må vi takke dem som i sin tid ikke ga opp sin visjon om en bedre og litt mer rettferdig verden.
De har også lært oss at et bedre arbeidsliv ligger foran oss.
