Ukrainas president Volodymyr Zelensky har med rette fått mye anerkjennelse for å stå sammen med det ukrainske folket i en skjebnetime for den unge staten. Men det har kanskje gått litt mer under radaren at også landets ordførere står last og brast med sine innbyggere i byer og lokalsamfunn som er stilt overfor brutale russiske angrep.
Trolig har landets vellykkede desentraliseringsreform gitt et viktig bidrag til å styrke lokalt samhold.
Ukraina slet lenge med en svært sentralisert styreform som hang igjen etter sovjettiden. Uavhengig av politisk farge var det ingen sentrale politikere som gjorde stort for å gi fra seg kontroll ved å desentralisere makten. I realiteten ble landet heller ytterligere sentralisert.
Etter Maidan-opprørets folkelige mobilisering og krav om demokratisering, kom det imidlertid økt press på myndighetene for desentralisering. Og fra 2015 begynte en omfattende desentraliseringsreform som utvilsomt også har bidratt til den sterke lokale mobiliseringen vi ser i dag.
[ – Støre har vært interessert i Russland i mange år ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/RGJERGHZXVD6LKTGM5U7CS54VI.jpg)
I stedet for en føderal modell, som ville kunne medføre krav om økt regionalt selvstyre og fare for ytterligere avskalling etter at Krim var blitt annektert og Donetsk og Luhansk kontrollert av separatister, valgte Ukraina en modell der makt og ressurser ble overført til det lokale kommunale nivået. Samtidig er det høyere regionale nivået, der tett sammenvevde politiske og økonomiske eliter gjerne forhandlet med sentrale myndigheter om innflytelse, blitt svekket.
For at byer og kommuner skulle være bærekraftige politiske og økonomiske enheter, måtte de være store nok og med tilstrekkelige ressurser til å kunne ivareta sine utvidede ansvarsområder. Med opprinnelig omkring 11.500 til dels svært små kommuner, ble kommunesammenslåing én av reformens grunnpilarer.
I første omgang skjedde slike sammenslåinger frivillig og gjennom betydelige økonomiske insentiver.
[ – Mange av de leilighetene som tegnes og bygges i dag, er fullstendig ubeboelige ]
De kommunene som ikke ønsket eller fant noen å slå seg sammen med, ble siden slått sammen gjennom styring ovenfra, dog uten store protester. Målet var et antall kommuner på omkring 1.500. Sammen med reformen ble betydelige ressurser – og flere nye oppgaver – overført fra sentralt til lokalt nivå.
Siden 2008 har forskere på OsloMet vært tett på utviklingen av det ukrainske lokale selvstyret gjennom flere større prosjekter. Sammen med universitetet i Kharkiv og sosiologiinstituttet Operatyvna Sotsiologija i Dnipro har OsloMet gjennomført flere landsomfattende spørreundersøkelser, samt spørreundersøkelser og intervjuer i utvalgte ukrainske byer og kommuner. Disse har blant annet vist hvordan nye arenaer for aktiv innbyggerdeltakelse har styrket det lokale sivilsamfunnet.
Sammensetningen med hensyn til etnisitet, språk og religion var ikke på dagsorden når ukrainske kommuner skulle velge hvem de skulle slå seg sammen med selv om det het i loven om kommunesammenslåing at man skulle ta sånne hensyn.
Heller ikke har det at mange kommuner er blitt mer heterogene med hensyn til innbyggernes sammensetning, ført til mer konflikt og kamp om ressurser. Tvert imot har blant annet de nye plattformene for deltakelse, som for eksempel involvering av innbyggerne i deltakende budsjettering, gitt grobunn for økt kontakt og dempet spenninger.
Reformen har riktignok ikke vært en «kvikkfiks» for å løse de store økonomiske utfordringene i Ukraina, som man jo nå knapt kan forestille seg rekkevidden av med tanke på de store krigsødeleggelsene. Men siden lokale politikere vet bedre enn sentrale myndigheter hvor skoen trykker, mener et stort flertall av innbyggerne at lokale tjenester er blitt bedre som følge av reformen.
Lokale politikere nyter da også betydelig høyere tillit enn sentrale myndigheter i Kyiv – i hvert fall inntil krigen inntraff.
[ Regjeringen foreslår tilskudd på en milliard kroner for å sette i stand boliger ]
I vår siste undersøkelse som ble gjennomført høsten 2020, fant vi at Ukraina stiller omtrent likt som andre land i Sentral- og Øst-Europa på indikatorer for sosialt samhold. Om landets innbyggere har hatt særlig lav tillit til statlige institusjoner som rettsvesen, parlament og regjering (her har nok utbredt korrupsjon mye av skylda), har de samtidig svært høy score når det gjelder opplevd tilknytning både til Ukraina som land, og til byen eller landsbyen der de bor. Og dette gjelder så å si uavhengig av etnisk identitet, hvilket språk man snakker og i hvilken del av landet man bor.
Ja, ukrainere forsvarer nok først og fremst landet sitt mot den russiske agressoren. Men vi skal ikke glemme at de også forsvarer sitt hjemsted, enten det er en storby som Kharkiv eller et mindre tettsted på den ukrainske landsbygda. Og på samme måte som Zelensky har blitt på sin post og inspirerer folket til å yte motstand, har heller ikke ukrainske ordførere flyktet. Tvert imot har de gått ut i gatene, besøkt bomberom og sykehus, koordinert det territorielle forsvaret og stått tett sammen med innbyggerne sine.
Så når denne forferdelige krigen er over, tyder mye på at både presidenten og ordførerne vil ha gjort et kraftig byks på tillitskalaen.