Å se bilder fra Ukraina av gravide kvinner føde på metrostasjoner, i bomberom og på badegulv, er forferdelig. Særlig hvis du selv har født barn. De som har trøkka ut unger, vet at det er timer med smerte, frykt og faktisk det farligste et menneske kan gjøre.
Om fire dager er det kvinnedagen. Den vil kanskje drukne av Putins vanvittige klo, der han holder verden i sine hender med tre atomknappkofferter på lur.
Jeg skulle ønske jeg slapp å gå i tog for kvinnehelse, men det må gjøres. For det er alltid kvinner og barn som er taperne.
Men 8. mars skal minne oss på kvinnekamp. Som betyr noe også i krigshissende dager. Jeg husker at Erna Solberg flere ganger har snakket om at fokuset bør ligge på kvinner som strever i verden, ikke på oss selv i stappmette Norge. Vi har det for godt her til lands for at Erna skal gidde å gå i 8. mars-tog. Nå er det 8. mars-glade politikere som sitter ved makta. Men lønner det seg noe mer for oss vanlige kvinner? Og hva har 8. mars med krigen i Ukraina å gjøre? Jo, fordi den kvinnekampen du utrettelig kjemper her hjemme, påvirker verden der ute. Det er ikke kødd, det er fakta. Vårt nesten-likestilte land viser andre kvinner at det er muligheter og håp.
Drømmen er å kjempe for dem som trenger det mest. Det kjedelige er at vi stadig må kjempe kamper vi har kjempa før.
Ta for eksempel ABC-klinikken på Ullevål sykehus som nå skal legges ned. I 2019 kjempet vi for den avdelingen. Da uttalte jeg meg til diverse journalister og kunne i år omtrent copy-paste svaret mitt om samme tema. Svaret er selvsagt: ABC må bestå! Bunadsgeriljaen ble i 2019 ikke trodd da de sa at den kommer til å bli lagt ned. Men de fikk rett! Hvorfor dette gnålet om ABC-klinikken? Hvorfor er den så viktig? Er det så nøye?
[ Støre holder fast på at Ullevål sykehus skal legges ned ]
Fødetilbudet i Oslo skal til og med bli bedre sies det? Hvem har rett? Kvinner i Oslo har rett når de sier at de vil ivareta ett av de beste tilbudene norsk fødselsomsorg har å by på. Og kvinner over hele landet har rett når de sier nok er nok. Ikke legg ned ett jævla fødetilbud til. Vi har jo ikke engang lyst til å føde flere folk – kanskje vi burde se på sammenhengen med at vi stadig legger ned fødeklinikker over hele landet og at fødselstallene synker? Vel, det har steget litt under koronaen er et motargument. Ja, men det er uansett fortsatt for lavt.
Greia er at nedleggelse av mindre fødeavdelinger og fødestuer fører til press på de større klinikkene. Jeg sier ikke at vi ikke skal bygge noe nytt, men store klinikker opplever større press når mindre enheter legges ned. Og selv om kvinner blir eldre og «tjokkare» som Høie sa i sin tid, betyr ikke det at alle kvinner krever superkompetanse når de skal føde. ABC viser jo nettopp det. At når kvinner får føde nært trygge omgivelser, synker risikoen for medisinske inngrep. Men det er kanskje det foretakene ønsker? Det følger nemlig ingen penger med de naturlige fødslene. De lønner seg ikke.
[ I Ukraina herjer krigen. I Norge hever vi moralske pekefingre mot hverandre. ]
Ser man på distriktene, fører nedleggelser av de mindre enhetene og bygging av større avdelinger til et dårligere tilbud for fødekvinner fordi større betyr mer effektivt med lavere grunnbemanning og kortere tid på klinikkene. Kvinner skal tidlig inn og raskt hjem via et pasienthotell som er et lavomsorgstilbud. Barsel er i stor grad erstattet med pasienthotell. Dette gjøres selv om undersøkelser viser at kvinner er mer fornøyde med barsel ved de mindre fødeavdelingene. Man skulle nesten tro at man leter etter sykdom hos den fødende fordi det vil være lønnsomt. Ergo er avdelinger som ABC det reneste luksustilbud, da dette er tilbud som ikke lønner seg for sykehusene. For de får betalt per inngrep, inngrep lønner seg! Trivsel og trygghet er ikke velkomment hos folk som skal drive butikk.
Det legges ned fødetilbud over hele landet. Vi må stå sammen med kvinnene som opplever og venter i egen bil over stengte fjelloverganger mens vannet går. Vi må stå sammen med kvinnene som må vente på ambulansebåten som ikke kommer eller som føder i bilen eller på ferjekaia. I slike tilfeller er det innmari surt å passere stengt fødeavdeling på veien. Før jul ble Brønnøysund fødestue stengt og fortsatt er fødeavdelingen i Kristiansund stengt. Engasjementet rundt ABC bør strekke seg fra nord til sør for det kuttes overalt!
[ Hun måtte trekke seg som statsråd. Nå forbereder motstanderne seg på nestlederstrid. ]
Ved større forståelse for hverandre, vil vi ha større mulighet for å redde de fødetilbudene vi har. 61 tilbud er nedlagt, de siste 60 årene. Det kan virke som om uansett hvem som styrer landet, legges tilbud ned. I dag er det 43 igjen. Den forrige rødgrønne regjering la ned seks fødetilbud, hvor mange har de tenkt å legge ned nå?
I Hurdalsplattformen forsøker denne regjeringen å bremse planlagte nedleggelser av Gjøvik, Kristiansund og Elverum sykehus. Men vil ord bli til handling? Spør du folka på Gjøvik, har de gitt opp. De tror det likevel vil skje. De har kjempa før.
Antakelig vil alle jordmorstyrte enheter lide samme skjebne. Akkurat som de har gjort i Sverige, også der til store protester. Fødsel vil i fremtiden bli mer patologisk og jordmødrenes fagkompetanse vil antakelig dø ut. Er det derfor de slutter i jobbene sine?
Å føde er noe av det farligste en kvinne kan gjøre enten det er på en fødestue i Norge eller i et tilfluktsrom i Ukraina. Global fødselshelse er å stå sammen i hele landet i solidaritet med kvinner over hele verden.
Jeg går i 8. mars-tog på tirsdag for å hedre de kvinnene som har gått over grensa på natta, slepende på sine barn. Jeg går i 8. mars-tog for de kvinnene som føder sine barn på undergrunnen, i en flyktningleir, i et provisorisk telt i Afghanistan og for alle kvinner som bærer barn inni seg og som kjenner på frykten. For dem som ammer et barn på Lesvos, for dem som begraver et barn på grunn av manglende fødselstilbud. Også for dem som føder syke barn på norske, trygge sykehus. Jeg går i tog for jordmødrene over hele verden, og de på ABC og i resten av landet som gidder å jobbe døgnet rundt og som i tillegg må kjempe for arbeidsplassen sin.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Jeg skal lære barna mine at samtykke ikke er usexy ]
Jeg skulle ønske jeg slapp å gå i tog for kvinnehelse, men det må gjøres. For det er alltid kvinner og barn som er taperne.