Spaltist i Dagsavisen Sigrid Bonde Tusvik spør 7. januar hvorfor vi ikke kan bruke flyktningkvinnene vi har evakuert hit som ressurser. Hvorfor vi automatisk skal omskolere dem som barnehageassistenter eller vaskepersonale. Det er et viktig poeng, samme gjelder for andre ressurssterke innvandrerkvinner.
Om ikke vi gjør noe, vil det være misbruk av deres ressurser. Hva venter vi på?
Arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik er bekymra for at flinke, driftige og høyt utdannede «norskfødte» kvinner med innvandrerbakgrunn ikke bruker sin utdanning. De utgjør en lavere andel av dem som er i arbeid og utdanning enn majoritetskvinnene.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/FC2KXT6KZVCSVPHVWYU4WZJGZM.jpg)
Men det er altså en annen gruppe som også bør bekymre arbeids- og inkluderingsministeren: De driftige og ressurssterke innvandrerkvinnene som er kommet til Norge i voksen alder, men som sliter med å komme i arbeid.
Det er stor variasjon i arbeidsdeltakelse for innvandrere etter landbakgrunn, utdanningsnivå, språkferdigheter og tidligere arbeidserfaring. Det er likevel innvandrerkvinner som har størst utfordringer med å komme i arbeid. Men ikke bare innvandrerkvinner med svake norskkunnskaper og behov for grunnleggende kvalifisering trenger hjelp inn i arbeidslivet.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Et lite sted – en håndfull fred ]
I en nylig publisert studie er 26 ressurssterke arbeidssøkende innvandrerkvinner intervjuet. De snakker godt norsk, de fleste har høy utdanning eller kompetanse fra hjemlandet. De er aktivt arbeidssøkende og har klare jobbambisjoner. Likevel strever de med å komme i arbeid. Kvinnene er i Norge som arbeidsinnvandrere eller gjenforente familiemedlemmer.
De er fra ulike ikke-skandinaviske land, og er mellom 25 og 67 år.
Kvinnene bruker mye tid på å finne fram til offentlige tjenester og tilbud som kan hjelpe dem. De sliter med å finne fram i et uoversiktlig Nav-system. Selv om de er aktive, ressurssterke og har gode norskkunnskaper, er systemet utfordrende å forholde seg til. De har ikke rett til deltakelse i Introduksjonsprogrammet eller Kvalifiseringsprogrammet (KVP). Mange blir forsørga av sin ektemann som jobber i Norge. De faller mellom mange stoler. Nav-loven sier derimot at alle som henvender seg til Nav har rett til informasjon om aktuelle tjenester og ytelser.
Ofte opplever kvinnene å få lite informasjon og veiledning fra Nav, selv når de aktivt oppsøker den. Det er gjerne tilfeldigheter som gjør at de finner fram til, søker og får tilbud om aktiveringstiltak, som språkkurs, jobbsøkerkurs, arbeidspraksis eller karriereveiledning. Og finner de fram til og søker om noe, får de ofte avslag. Om de får delta på et aktiveringstiltak, opplever de sjelden at tiltaket er tilpassa deres faktiske behov.
[ Sumaya Jirde Ali: – Når jeg gir slipp og forsøker å leve, sier verden at jeg ikke får lov til det ]
Arbeids- og velferdsdirektør Hans Christian Holte sier at Nav forventer historisk lav ledighet de neste årene, men at han er bekymra for de langtidsledige. Selv med rekordhøy etterspørsel etter arbeidskraft, er mismatchen på arbeidsmarkedet et økende problem. Holte sier vi må sette inn et skikkelig trykk på inkludering i arbeidslivet, men at den arbeidssøkende selv må være aktiv.
Det er ikke vanskelig å være enig med arbeids- og velferdsdirektøren, men det holder ikke alltid å være aktiv. For hva med mismatcher mellom aktiveringstiltak og den enkelte bruker?
Nav-loven sier at alle som henvender seg til Nav, og som ønsker eller trenger hjelp for å komme i arbeid, skal få vurdert sitt bistandsbehov. De som har behov for mer omfattende vurdering, har rett til arbeidsevnevurdering.
Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utarbeides sammen med brukeren. «Alma» er utdanna ingeniør fra sitt hjemland Serbia. Det gikk fire år før hun fikk delta på et jobbsøkerkurs. Hun søkte om et kurs tilpassa hennes behov. Alma fikk et jobbsøkerkurs beregnet på de som kunne lite norsk, og knapt kunne lese og skrive. Kurset handlet mest om hvordan bruke en PC.
Mens «Mona», en annen kvinne i studien, spør: «Hvorfor var det ingen som spurte meg om hva jeg vil og har behov for, men også hva jeg er flink til?» Mona er 33 år, fra Irak og kom til Norge gjennom familiegjenforening.
[ Sara (15) får ikke assistent: – Jeg vil ikke være en som maser om hjelp ]
Kvinnene opplever å ha liten påvirkning på nivå og innhold når de først får delta på et aktiveringstiltak. I liten grad handler det om hva de selv mener er nødvendig for å komme i arbeid i Norge. At kvinnene deltar på ulike tiltak og kurs kan likevel regnes som et godt resultat for Nav.
De får delta, som i Almas tilfelle, i et jobbsøkerkurs, men som ikke nødvendigvis passer deres nivå. Det er likevel et «godt» resultat for Nav fordi det viser deltakelse i et aktiveringstiltak.
Arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik har presentert en bred pakke med aktiveringstiltak for de som er utenfor arbeidslivet. Det skal bli flere tiltaksplasser og styrking av tilskuddsordningen «Jobbsjansen». Tiltakspakken må også nå ressurssterke innvandrerkvinner. Også de kan ha behov for individuelle opplegg og yrkes- og karriereveiledning.
Navs aktiveringstiltak må i større grad matche hva den enkelte bruker trenger for å komme i arbeid. Karriereveiledningsordninga bør gjelde for flere innvandrergrupper enn i dag, som arbeidsinnvandrere og gjenforente familiemedlemmer. Og en må styrke fadder-, mentor- og traineeordningene, som foreslått i Integrasjonsstrategien 2019–2022.