Vi har alle lest overskrifter av typen «sykepleiere kan kun kjøpe to prosent av boligene i Oslo», etterfulgt av argumentet «Men det er jo ingen menneskerett å bo i Oslo».
Nei, det er riktig det, men det hadde vært kjekt om lærere, sykepleiere, og andre yrkesgrupper vi trenger kunne bo i grei avstand til arbeidsplassene sine. Også de som ikke deler boliglånet sitt med noen.
Det burde være lettere å komme seg inn på boligmarkedet for førstegangskjøpere, enslige, lavtlønnede og andre. Noen må gjøre noe med forkjøpsretten. Og Jotun Lady.
La meg forklare.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/MQ5MP6NA2VDRBJPRONODEYRACY.jpg)
Tidligere i høst gikk jeg på visning i en eldre bygård her i Oslo. Leiligheten var 32 kvadratmeter og hadde ikke vært pusset opp siden midt på 60-tallet. Det var liten interesse for leiligheten, ikke fordi den var et oppussingsobjekt, men fordi den ikke hadde bad.
Du leste riktig – en leilighet uten bad. Til 2,3 millioner.
De fleste jeg kjenner syntes det er merkelig at jeg vurderte en slik leilighet, men for meg er det ikke så rart: Jeg har lenge ønsket å kjøpe min egen bolig, men med lave utgifter, slik at jeg har fleksibilitet til å reise og til å spare.
En søt liten leilighet, selv med bad på gangen, virket som den perfekte løsning for meg, og ikke minst en lavterskelmulighet til å komme inn på boligmarkedet.
Det var ingen andre som ønsket å by på leiligheten, så jeg endte med å by mot meg selv – og mot forkjøpsretten. Det er en merkelig følelse å være i budrunde med meg selv, og jeg angrer selvfølgelig på at jeg ikke gikk høyere. Jeg «vant» naturlig nok budrunden.
Så ventet jeg en uke for å se om noen av beboerne ønsket å bruke forkjøpsretten – og der glapp leiligheten!
[ Raser mot byrådet og Rødts sekstimersdag: – Dette er sosialistisk galskap ]
Personen som fikk kjøpe leiligheten eier bolig et annet sted i landet, men har en leilighet i samme bygg, som brukes som en «hytte i byen». Så dette nykjøpet var altså en tertiærbolig, hvis man kan bruke det uttrykket, eller, for å bruke et mer kjent begrep, et investeringsobjekt. Mens jeg fortsatt venter på å kjøpe min første bolig.
I forrige uke var jeg på visning i samme leilighet, nå i oppusset stand. Den lå da ute til nesten 3,2 millioner. 790.000 kr mer enn det den ble solgt for i begynnelsen av oktober.
Leiligheten hadde nå fersk Jotun Lady malt rett på bulkete tapet fra 60-tallet, og kjøkkenskap fra 1921. Som en god venninne sier: Jotun Lady er nesten uetisk.
Tre lag maling og en prisstigning på nesten 800.000!
Selv om leiligheten fremdeles passer mine behov er det nå uaktuelt for meg å by på den – hvorfor i all verden skal jeg betale 800.000 mer for en malingsøkt som maks kan ha kostet 150.000?
Man stiller seg lagelig til for hugg ved å klage over noe slikt offentlig.
Men det er noe galt når en person som allerede eier to boliger til eget bruk i tillegg skal prioriteres ved kjøp av en tredje, spesielt når den ikke skal bebos, men bare selges videre. Hen brukte en svært urettferdig regel til sin vinning, og vil nå sitte igjen med godt over en halv million i fortjeneste, mens jeg fortsatt leier.
[ Debatt: Skal boligprisene i Oslo temmes, kreves det politisk handling ]
Venner i utlandet forstår ingenting når jeg forteller at jeg ikke mistet leiligheten i en budrunde, men til en person – som allerede eier to boliger – som hadde forrang og fikk kjøpt den kun for å agere som bolighai.
Det burde ikke være for mye forlangt å be boligselskaper og boligbyggelag om å revurdere forkjøpsretten og se hvem den egentlig gagner.