De siste ukene er det blitt stadig tydeligere at sterke krefter jobber for Jens Stoltenberg som ny sentralbanksjef. Man har mer eller mindre kuppet ansettelsesprosessen, hvor eventuelle motstandere fintes ut før søknadsprosessen er startet.
Blant annet har Dagsavisen, VG og DN solgt inn et slikt valg på leder- og kommentarplass. At Stoltenberg i det hele tatt vurderes seriøst, er for meg absurd. At så få av de store mediehusene løfter på øyenbrynene er også eksepsjonelt.
Spesielt sett i lys av kanossagangen Nicolai Tangen måtte gjennom før sin ansettelse. Et solid pressekorps messet da stadig om at faren for mistanke om interessekonflikt var diskvalifiserende for Tangen. Spesielt gjaldt dette den nå så ivrige Stoltenberg-supporteren Hanne Skartveit. Hun fronter ofte at politikere skal holdes på en armlengdes avstand til Oljefondet.
Hennes løsning er å putte en politiker i sjefsstolen. Forstå det den som kan?
[ Dersom Jens Stoltenberg vil ha jobben som ny sentralbanksjef, bør han få den ]
Hvorfor er mange nå så servile, når det kommer til Stoltenberg? Med kommentarer som: «Stoltenberg legger Ap-forbindelsen til side dersom han får jobben», og «Stoltenberg har vist seg som en person som har gode prinsipper».
Disse påstandene er i beste fall naive, og avsenderne har på ingen måte grunnlag for å gjøre en slik vurdering. Alle prinsipper om klare skott mellom to av de mektigste posisjonene i landet hives over bord. Jens kan være så rakrygget og edel han bare vil, men å påstå at det ikke er fare for mistanke om hans lojalitet er absurd.
Selvfølgelig vil det være mange og store grupper i Norge (og andre steder) som vil stille spørsmål ved hans lojalitet. Og det med god grunn: Han har vært leder av AUF i fire år, leder for Ap i 12 år, statsminister i 9 år, og NATO-sjef i 7 år.
Han er også nær venn av dagens statsminister – som i tillegg ser Oljefondet som et politisk redskap. Alle varsellamper bør ringe. Stoltenberg vil aldri kunne fri seg fra denne bakgrunnen, i motsetning til Tangen som kunne kvitte seg med formuen sin.
[ Etterlyser større generøsitet overfor en gruppe flyktninger ]
De fleste kan vel være enig i at Jens Stoltenberg har gjort en fenomenal jobb som NATO-sjef. Han virker som en meget dyktig leder, med bredt kontaktnett, og stor respekt i mange kretser. Men han er først og fremst en politiker, og har dermed også mange politiske motstandere og fiender. Uansett hvor dyktig og nøytral Jens Stoltenberg vil være i jobben, så vil det kunne stilles spørsmål ved hans agenda.
Dette vil kunne (mis)brukes av aktører, som av ulike årsaker ønsker å påvirke eller svekke Norge, sentralbanken og Oljefondet. Slik Nobelprisens bilde, som uavhengig institusjon, ble svekket da komiteen ble ledet av en tidligere statsminister. Hvordan vil det kunne tolkes med en ex-NATO-sjef på toppen når f.eks. Oljefondet (av gode grunner) trekker investeringer ut av land og selskaper?
Norges bank og Oljefondet går nå inn i en spennende og utfordrende fase. Kanskje den mest krevende siden andre verdenskrig. De nærmeste 10–30 årene skal verdens økonomi fullstendig endres, fra fossilbasert til fornybar.
[ Dagsavisens anmelder strigråt av denne julefortellingen. Men hvorfor? (+) ]
Samtidig skal en ny kald krig mellom USA og Kina håndteres. Denne situasjonen vil føre til enormt krevende valg og prioriteringer. Både for å sikre vår økonomiske stabilitet, og vår felles pensjonsformue. At det i en sånn situasjon vil kunne stilles spørsmål rundt begrunnelsen for valg, og at de sauses inn i en internasjonal, riks- og partipolitisk suppe, vil være særdeles skadelig. Norges bank og Oljefondet får allerede i dag overordnede, og brett forankrede, politiske føringer. Men disse gis på en god armlengdes avstand, og den daglige implementeringen utføres av høykompetente fagfolk. Slik bør det fortsette å være.
Å begynne og rokke ved dette prinsippet, for å gi en pensjonert NATO-sjef en siste dans, er idioti. Det gir en gufs fra europeiske land vi ikke liker å sammenligne oss med, hvor embedsmannsstillinger blir politisert. Jeg er selv en person som har støttet Stoltenberg som statsminister. Men jeg ønsker meg ikke en politiker som sentralbanksjef. På lik linje som jeg ikke ønsker meg en politiker som konge.
Hvis Jens Stoltenberg er den fantastiske lederen og strategen det påstås han er, så bør han se disse farene selv. Og han bør umiddelbart be heiagjengen sin avblåse markedsføringskampanjen.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
