Etterlyser større generøsitet overfor en gruppe flyktninger

– Vi tenker ofte at å ha kommet til Norge liksom er vinnerloddet. Men mange av flyktningene på norske mottak har det ikke spesielt bra, sier Erlend Skjetne til Dagsavisen.

Han har skrevet ungdomsboka «Eit anna blikk», som er en av fire nominerte bøker til Bragepris i klassen for barne- og ungdomslitteratur. Hvem av de fire som vinner, blir kjent den 25. november.

Flyktningkrisen i 2015

I «Eit anna blikk» blir leseren kjent med Anwar og Walid, to afghanske syttenåringer. De bor på et mottak for enslige mindreårige asylsøkere, ved et lite tettsted i Finnmark. Det er vinter og mørketid, og livet er ikke så lett, verken for Anwar som forteller, eller resten av guttene han forteller om.

Jeg tror ikke det er så lurt at asylmottak ligger isolert.

—  Erlend Skjetne, forfatter

– Mange på mottaket aner ikke om de får bli. Uvissheten gnager. For de afghanske guttene jeg skriver om, som var del av den såkalte «flyktningkrisen» i 2015, var frykten reell. Realiteten var at mange ikke fikk bli i Norge. I tillegg kommer problemer som manglende språk, og dermed en mulighet til å fungere så godt utenfor mottaket. Selve tilværelsen på mottaket kan være monoton, med lite privatliv og liten mulighet til å gjøre stort. Det blir veldig mye ørkesløs venting, sier forfatteren.

[ Dagsavisens anmelder strigråt av denne julefortellingen. Men hvorfor? (+) ]

Norskopplæring

I tillegg til å skrive bøker, jobber Erlend Skjetne med norskopplæring for innvandrere i Melhus i Trøndelag. En viktig inspirasjonskilde til «Eit anna blikk», var det året han og kona bodde i Finnmark, i 2015-16, tilfeldigvis samtidig som uvanlig mange flyktninger fant veien til Norge.

– Vi bodde i Lakselv i Porsanger kommune, der det i en periode var hele fire asylmottak. Ved ett av disse var det rundt tretti afghanske gutter. Jeg fikk etter hvert jobb med norskopplæring for afghanerne. Både Anwar og Walid er oppdiktet, men også inspirerte av noen av guttene jeg har møtt gjennom jobben. Anwar er av den skoleflinke, litt nerdete typen, som er motivert for gloser og grammatikk, men som sliter mer med det sosiale spillet. Han blir dessuten holdt utenfor fordi han tilhører hazaraene, en forfulgt minoritet i Afghanistan. Walid er sosialt dyktigere, mer sjarmerende og med bra drag på jentene. Men han sliter med språket, og med psyken.

[ 13-åringen får en 50-årig «elsker». Ok, sier mor. Stefaren misbruker stesønnen seksuelt. Pytt, kun oralsex, sier mor. Hva feiler det franske foreldre? (+) ]

Tung isolasjon

Walid kom på sykkel over grensa fra Russland, mens Anwar ble sendt nordover med fly. Begge to sliter i den harde finnmarksvinteren, med kulde og mørke og isolasjon. Noen særlig tett kontakt med folk i bygda har de ikke, selv om begge er tildelt hver sin voksne verge.

– Jeg tror ikke det er så lurt at asylmottak ligger isolert. Om folk er positive til mottaket, kan det kanskje være positivt å ha det et lite sted. Men når mottakene legges milevis fra nærmeste bygd med butikk og andre tilbud, blir det veldig vanskelig for folk å bo der. Folk bør få gode omgivelser å bo i. Selv om det bare er midlertidig, sier Skjetne.

[ Søskenflokken var stor og odelsgården liten. Hildes bestefar emigrerte til Amerika. Tilbake sto slekta, i sorg (+) ]

Vanskelig livssituasjon

Han legger kjapt til at situasjonen akkurat i 2015–16 åpenbart var spesiell, siden så mange flyktninger kom akkurat da. Kapasiteten ble sprengt. Men sier også at det ikke alltid virker som at systemet fungerer optimalt i normale år heller.

– Å stue folk sammen i dårlige omgivelser er aldri optimalt. Det gjelder alle mennesker, men særlig når det er snakk om ungdom. Det er så viktig for unge å få være i fysisk aktivitet, og å være sosiale. Flyktninger er per definisjon i en veldig vanskelig livssituasjon allerede, sier han.

Fornorskningspolitikk

Mottaket Anwar og Walid bor på i boka, var i sin tid internat for samiske og kvenske skolebarn som del av norske myndighetens fornorskningspolitikk i tiåra før og etter krigen.

– Anwar i boka ser paralleller mellom sine opplevelser som undertrykt minoritet i Afghanistan, og samene og kvenenes opplevelser i Norge. Finnmark er en del av Norge som har vært flerkulturelt lenge. Da jeg bodde der, opplevde jeg at mange i området var positive til flyktningene, at de hadde stor forståelse for og medfølelse for dem, og ønsket å hjelpe, sier Skjetne.

[ Samuel ble mobba av medelevene og slått av lærerne. Best sånn, mente den norske stat ]

Sårbare

I den bragenominerte boka kan det imidlertid se ut som at en av de gode hjelperne kanskje utnytter flyktningenes svake posisjon. Walids verge virker i overkant interessert i ham, uten at Skjetne staver nøyaktig ut hva som faktisk foregår mellom vergen og tenåringen.

– Alle enslige mindreårige flyktninger blir tildelt en verge som skal hjelpe dem med praktisk med legebesøk og slikt. Heldigvis er det sjelden at vergene utnytter den ujevne maktforholdet. Men det kan skje. Ungdommene er veldig sårbare og lette å utnytte. De kjenner ikke rettighetene og mulighetene de har, eller hvordan de skal hanskes med ukjente situasjoner i en helt ny kultur. De kan være lette å lure med løfter om varig opphold, for eksempel, forklarer forfatteren.

Tvangsretur

Anwar i boka bekymrer seg voldsomt over dette med varig opphold. Samtidig tikker dagene mot 18-årsdagen hans, da han vil bli regnet som voksen og kan sendes tilbake til Afghanistan.

– Jeg forstår at det må gjøres vurderinger av hver enkelt persons bakgrunn, og at ikke alle flyktninger nødvendigvis kan få bli i Norge. Men akkurat når det gjelder Afghanistan, slutter jeg med til de mange som er imot den tvangsreturen av mennesker som Norge har praktisert i mange år. Amnesty International er tydelige på at det ikke er trygt i Afghanistan. Tvert om. Vi må få en mer sjenerøs politikk overfor mennesker derfra, sier han.

Norge er strengest i klassen. Det er ikke noe å være stolt av.

—  Erlend Skjetne, forfatter

Akkurat nå har Norge stoppet å tvangsreturnere folk til Afghanistan, etter at den islamistiske fundamentalistgruppa Taliban tok tilbake makta der i høst. Skjetne håper det er starten på et varig skifte.

– Afghanistan var ikke trygt før Taliban heller. Land som Frankrike, Tyskland og Spania har hele tida gitt afghanere opphold, mens Norge er strengest i klassen. Det er ikke noe å være stolt av, sier Erlend Skjetne, forfatteren av «Eit anna blikk».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen