Som Magni Olsen Kyrkjeeide og kollegaer i NINA påpeker i Dagsavisen 25. oktober har vi en naturkrise, som krever artskunnskap for å løse. Men både arter og artseksperter utrydningstruet i Norge. Og hvorfor skal studenter, konsulenter, forskere og amatører bry seg om å lære arter når samfunnet ikke legger ressurser på å bruke kunnskapen?
[ Ingen vil beskytte det de ikke bryr seg om. Derfor trenger vi veksthus ]
Når artskunnskap ikke er en konkurransefordel og i hvert fall ikke må koste ekstra. Når de artsekspertene vi har ikke kan fylle arbeidstiden sin med relevante arbeidsoppgaver, fordi samfunnet ikke satser på å samle inn nok kunnskap om artene til at vi faktisk kan oppfylle forpliktelsene våre.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/FLMERYRXL5C43OVRM235CMZSMM.jpg)
Å kunne arter kan motsatt være en ulempe i konkurransen om oppdrag. Finner artsekspertene rødlistede arter kan jo hele det planlagte byggeprosjektet eller hogsten bli stoppet.
I dag er artsekspertene sjeldsynte, men finnes spredt i samfunnet. Noen er ansatte forskere, andre jobber i konsulentselskaper, mens mange er pensjonister eller «amatører». Amatørene er til tross for navnet slett ikke amatører på sine artsgrupper.
[ Jeg er 58 år, bor i Oslo og tenker ikke stort på klimakrisen ]
De er personer med en annen yrkesbakgrunn enn biologi som har valgt å bruke fritiden sin, ofte tusenvis av timer, på én eller flere artsgrupper. Artsekspertene blir stadig eldre og færre, og rekrutteringen av nye er svært dårlig. Det haster å rekruttere nye, men da må vi gå fra innsparinger i utdanningstilbudet til økte satsninger på artskunnskap. Og vi må øke finansieringen av forskning, overvåking og kartlegging av artsmangfoldet vårt.
Miljødirektoratet har heldigvis ikke så dårlig råd og det brukes tiltalls millioner på kartlegging av naturtyper hvert år. Kartleggingen er dessverre ikke rigget for å systematisk samle inn data om sjeldne og trua arter. Dette på tross av at metodikken for verdisetting av natur er helt avhengig av at kunnskapen om artsmangfoldet er på plass for å fungere som beslutningsunderlag i arealforvaltningen.
Vi har kjennskap til flere saker der svært verdifull natur er ødelagt fordi kunnskapsgrunnlaget har vært for dårlig. Det er mangel på kunnskap om de mest forvaltningsrelevante artene våre, rødlisteartene, som er hovedårsaken til dette. Men kunnskap er brysomt.
[ Pandemiekspert: – Jeg hadde aldri fått sånne spørsmål hvis jeg var «innafor» ]
Skogindustrien må ta hensyn, veibygging blir tungvint og kanskje får man ikke bygd drømmehuset sitt der man hadde tenkt. Gode formål som barnehager og sykehjem kommer i konflikt med truete arter. “Grønne tiltak” som sykkelveier og vindmøller kommer i konflikt med den naturen tiltaket er ment å redde.
Vi er midt i en naturkrise, og hver dag forsvinner større og mindre biter over hele kloden. Dersom også naturpolitikken skal være demokratisk må kunnskapsgrunnlaget være oppdatert, til å stole på, tilgjengelig og forståelig for folk flest. Men kanskje er det praktisk å ikke vite hva vi har. Da vet vi jo heller ikke hva vi mister.
Det Norge trenger er en artskartleggingsstrategi, som både bygger opp kunnskapen om arter ved utdanningsinstitusjonene og som gir artsekspertene mandat og ressurser til å lete etter ansvarsarter og rødlistearter der de mest sannsynlig finnes.
Vi artseksperter sitter klare, vi vet hva artene trenger og hvor vi skal lete. Vi kan bidra med det kunnskapsgrunnlaget som trengs for å forvalte arealene våre bærekraftig, slik at Norge kan oppfylle sine forpliktelser om å stanse tapet av biologisk mangfold.