Pandemiekspert: – Jeg fikk så mye adrenalin av å være ettertrakta

Hvem: Svenn-Erik Mamelund (52).

Hva: Epidemiekspert og professor ved Senter for forskning på pandemier & samfunn, OsloMet.

Hvorfor: Har selv tatt en klassereise, og mener klasse og kulturell kapital må få større plass i diskusjonen om mangfold i akademia.

I et debattinnlegg i Khrono og i et intervju med samme avis spør du om hvorfor man snakker så lite om klasse og kulturell kapital, når man diskuterer mangfold på universiteter og høgskoler. Hva mener du med det?

– Jeg etterlyser en større omsorg og årvåkenhet overfor førstegenerasjonsstudenter. Mange vet ikke hvordan ting fungerer på universitetet, hva det vil si å være student. De har ikke fått det gjennom morsmelken, som barn av akademikere har, og trenger kanskje ekstra oppfølging. Her etterlyser jeg en større bevissthet fra særlig professorer – som ofte selv har bakgrunn fra akademia gjennom flere slektsledd.

Men for hver gang smittebølgene var over, ble medieinteressen lavere, og da kjente jeg på at jeg savnet tempoet, jaget, adrenalinet – det å være litt «rikskjendis».

—  Svenn-Erik Mamelund

Ja, for i innlegget ditt viser du til at barn av foreldre med lav eller ingen høyere utdanning, fullfører langt sjeldnere en grad enn barn av foreldre med høy utdanning. Hva er grunnen til det, tror du?

– De kan ikke kodene, slik heller ikke jeg kunne. Det har ikke vært et tema ved middagsbordet i oppveksten, og de får ikke den hjelpen barn av akademikere får. Min egen datter er andregenerasjonsstudent, og kom inn på jusstudiet. Hele veien har jeg kunnet hjelpe henne med å knekke koden for å tenke akademisk, og lære henne skrivetekniske grep. Men sånne ting kunne ikke jeg spørre mine foreldre om.

«Jeg måtte lære alle kodene på et universitet selv», skriver du. Kan du si litt mer om hvilke koder du mener?

– Ingen hadde fortalt meg at det var tonnevis av frihet, den gangen var det jo eksamen én gang i året. Selv om selvstendighet var en dyd i min familie, var den friheten ganske sjokkerende for meg. Det å møte opp på de rette forelesningene, danne kollokviegrupper er jo ting man skjønner etter hvert, men det var jo lange pensumlister man måtte forholde seg til. Og så hadde du mange andre studenter, gjerne med eldre søsken som hadde gått på Blindern som kunne komme med tips, som leste alternativ litteratur. Det der hadde jo ikke jeg peiling på, og hadde ingen jeg kunne ringe for å spørre om råd.

[ Munch-direktøren: – Helt ålreit at det også provoserer ]

Du er oppvokst på Gjøvik, og har selv arbeiderklassebakgrunn. Din far var bokbinder og din mor var hjemmeværende. Ble du oppmuntret til å ta høyere utdanning da du gikk på skolen?

– Nei, jeg føler vel ikke det. Foreldrene mine gjorde det ikke. Jeg hadde gode lærere, men slik jeg husker det var det ingen av dem som spesifikt nevnte at jeg burde ta høyere utdanning. Men Gjøvik var jo også en utprega arbeiderklasseby da jeg vokste opp på 1970- og 1980-tallet. Vi gjør det enkelt: La oss si at du kommer fra Heming-land på beste vestkant i Oslo. Ikke bare har du foreldre med høyere utdanning, men de aller fleste av naboene dine har det også. Så når dere møtes på julebordet, i skiklubben eller har naboene på besøk, så blir dette en del av hverdagen din. Sånn var det aldri for meg. Jeg tror også dette spiller inn med tanke på hvem som tar høyere utdanning, og fullfører den.

Hva er grunnen til at du likevel begynte på universitetet?

– Jeg var blant de tre i klassen med best karakterer, og jeg visste at jeg ville noe annet. Dette høres litt steinalder ut, men mine foreldre og mange rundt oss hadde ikke så god råd. Det var ikke så mange muligheter på Gjøvik, jeg hadde ikke lyst til å jobbe i industrien, og bli som faren min. Det å reise til Oslo, og begynne på universitetet, var en slags frigjøring.

Kan du komme på noen eksempler fra studietida, der du kjente på din egen arbeiderklassebakgrunn?

– Det mest konkrete jeg kan komme på, var da jeg tok doktorgrad. Etter disputasen skal man jo ha en doktorgradsmiddag, og den skulle være hjemme hos meg. Foreldrene mine grua seg, var veldig nervøse, dette var ikke deres verden. Faren min sa: «Hva skal jeg prate med professorene om? Jeg har vel lite interessant å si til dem». Men jeg sa bare at «dette går bra, mange av dem stemmer Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og er opptatt av sosial ulikhet». Middagen gikk helt fint den, og faren min holdt en tale som gjorde meg stolt.

– Et annet eksempel er fra da jeg hadde semesterundervisning og jobbet som forskningsassistent mens jeg studerte. Det normale for en med min bakgrunn ville være å jobbe i en butikk, for eksempel. Og da fikk jeg noen kommentarer fra andre studenter som selv hadde foreldre som hadde akademisk utdanning og jobbet som forskere: «hvordan har du fått en sånn jobb, hvordan har du klart det?».

Opplevde du det som ros eller var det mer sarkasme?

– Det var vel ikke beundring i hvert fall, det opplevdes noe ubehagelig. Litt sånn mistenkeliggjøring, at de ikke helt kunne tro at en med min bakgrunn kunne få sånne jobber, til og med uten hjelp av foreldre på «innsiden». Jeg vet ikke, men det kan hende at det var en liten dæsj av at «disse posisjonene er forbeholdt oss».

[ Selda Ekiz: – Det er så unorsk som det går an ]

Kan du huske om du noen gang endret atferd på noe vis, for å passe inn?

– Min mor sa en gang til meg: «Svenn-Erik, nå må du ikke glemme hvor du kommer fra!». Etter at jeg hadde begynt å klatre i universitetssystemet, sa foreldrene mine at jeg hadde endra klesstil og begynt å prate «finere». Den gangen ble jeg bare dritirritert. Hvorfor var det min oppgave å passe på at også fremtidige generasjoner fra arbeiderklassen skulle få samme eller bedre muligheter enn meg til å ta høy utdanning, liksom? I dag ser jeg at hun hadde rett, og jeg har hatt fokus på å ikke trekke opp stigen etter meg og å dele av min egen fagkunnskap og kunnskap om studenttilværelsen og arbeidslivet i akademia.

Har du nå – når du er blitt professor – kontroll på alle de skrevne og uskrevne kodene i akademia?

– Det tror jeg ikke. Jeg føler at det ramler nye troll ned fra taket for hvert nye steg man tar i universitetshierarkiet. Man tror at alle utfordringer er tilbakelagt når du har fått status og høy lønn. At alle dører åpner seg så fort du blir professor, men så har du alltid noen som har vært på dette nivået lenge som ikke er vant til at du er der.

Hvem er det denne oppkomlingen tror han er?

– Nettopp. Det kan være at noen blir misunnelige på ting du får til, og ikke nødvendigvis bare ønsker deg velkommen og lykke til.

[ Blir sosialt ekskludert fordi hun ikke drikker alkohol. – Det føles fryktelig kjipt og urettferdig ]

Du har både skrevet og uttalt deg mye i forbindelse med koronapandemien, som er grunnen til at du mottok Oslo Mets formidlingspris, og var blant finalistene til Årets navn i akademia. Men du skriver også at du har fått «kommentarer fra forskerkolleger som selv (minst) er andregenerasjonsstudenter, som antyder at jeg bryter med middelklassens regler for hvordan man bør uttale seg i det offentlig ordskifte».

– Jeg tenker spesielt på en helt konkret samtale med folk som var godt situert i den akademiske middelklassen. Spørsmålet kom over bordet: «hvorfor er du så mye i mediene, er det fordi du har den bakgrunnen?» Det er tydeligvis noen som sitter på en «kokebok» om hva man skal si og når man skal si det, men den kokeboka finnes ikke. Nå blir jeg intervjuet av deg, og etterpå kommer jeg til å dele det på Facebook og Twitter, men da blir det «feil», for da «skryter» jeg. Så det man gjerne hører, er at man «selvfølgelig skal skrive, men ikke ‘flashe’ det etterpå».

– Og da tenker kanskje noen at jeg prøver å markedsføre meg selv mer enn andre på grunn av den bakgrunnen jeg har, på grunn av klassereisen jeg har tatt.

Hvordan oppleves det å få disse stikkene?

– Der og da tenker jeg «hørte jeg riktig?». Noen ganger drømmer jeg i ettertid om at jeg skulle klart å si de rette tingene, for eksempel at jeg bare er glad i å formidle eller bare si det rett ut at «ja, jeg må jo kompensere for manglende bakgrunn». Jeg hadde aldri fått sånne spørsmål hvis jeg var «innafor» med den rette bakgrunnen.

[ Martin Kolberg-boka: Et gresk drama på norsk ]

Vi skal over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– I og med at jeg prater om klassereiser vil jeg si Lars Ove Seljestads Blind fra 2005. Det som slo meg så fælt, var at mye i boka var så utrolig likt det jeg selv har opplevd. Faren til hovedpersonen jobbet på smelteverket, og mente at sønnen burde gå i samme retning. Faren har en monolog – ekte eller imaginær – der han forteller sønnen at han ikke må la seg lure av at den velsituerte personen fra Vestkanten fester mye og leser lite i studietiden, at sønnen må jobbe mye hardere enn alle andre fordi de beste jobbene er forbeholdt dem med den rette klassebakgrunnen.

– Og de greiene der kjente jeg meg veldig igjen i. Det tror jeg fortsatt kan gjelde. Du må gjerne kare deg gjennom systemet, men hvem sitter på toppen i norsk akademia? Er det sånn at klasse betyr enda mer hvis du skal bli professor på Universitetet i Oslo enn andre universiteter? Ta mitt tilfelle. Nå er jeg blitt professor på OsloMet, og det er jeg veldig glad for, men alle i sektoren vet at Universitetet i Oslo er øverst i hierarkiet i den norske universitets- og høgskolesektoren. Jeg sier ikke at jeg ikke er blitt professor på Universitetet i Oslo fordi jeg er fra arbeiderklassen, men i teorien kan man jo tenke seg at det er sånn – som faren i romanen snakker om – at toppjobbene på det beste norske universitetet fortsatt og i gjennomsnitt er forbeholdt dem med bakgrunn fra den akademiske middelklassen?

Hva gjør deg lykkelig?

– En god natts søvn, gå i skogen og å være sammen med familien.

Hvem var din barndomshelt?

– Oddvar Brå! Han hadde jeg plakat av på veggen da han vant verdenscupen i 1979.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Da den første koronabølgen slo inn i fjor, var trykket så voldsomt at det sikkert ringte 30-40 journalister om dagen, helt kaos. Og jeg fikk så mye adrenalin av å være ettertrakta, en stolthet av at «jeg er sikkert flink, jeg kan noe som mange vil at jeg skal prate om, at jeg er verdt noe». Og dette adrenalinet får jeg fortsatt når du ringer, og jeg bruker halvannen time på å prate med deg.

– Men for hver gang smittebølgene var over, ble medieinteressen lavere, og da kjente jeg på at jeg savnet tempoet, jaget, adrenalinet – det å være litt «rikskjendis». Selv om jeg, som alle andre, var glad hver gang smitten gikk ned og også fikk tid til å forske og gjøre andre ting, følte jeg på dette savnet av å være i medienes søkelys, nærmest som sterke abstinenser. Og da han eller hun sa dette over lunsjbordet (om hvorfor det er så viktig for ham å være i mediene, red.anm.), skamma jeg meg litt. Om det er det jeg misliker mest ved meg selv, vet jeg ikke. Men det er i hvert fall noe jeg skammer meg over, at jeg savnet medieoppmerksomheten og samtidig begynte å tenke på om ønsket om å være så mye i mediene var for å kompensere for et eller annet – noe jeg ikke har.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser tre potetgullposer med sour cream i løpet av en helg.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– For å redusere skoledropout blant gutter, og for å få ned selvmordsstatistikken hos menn.

Er det noe du angrer på?

– Dette handler også litt om klasse. Skulle ønske jeg tok et utvekslingsår på videregående eller på universitetet, men det virka så fjernt for meg – skummelt, fremmed og rart. Det er noe som helt opplagt handler om min bakgrunn og manglende selvtillit. Det var ikke helt tilfeldig hvem som tok disse utvekslingsårene i USA, det var elever med foreldre som hadde penger. De måtte gå et ekstra år på videregående, men de fikk inn språket som er en kjempefordel når du begynner på universitetet. Jeg begynte, som alle i min generasjon, med engelsk i fjerde klasse, og da jeg kom til Blindern – der mye av pensumet var på engelsk – skjønte jeg ikke en dritt, og måtte slå opp anna hvert ord.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Kona mi.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen