Debatt

Den nyliberalistiske bølgen

Brenna må være klar over at hun kommer til å møte sterk motstand.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Høyrebølgen er over. La oss håpe det også er slutten på den nyliberalistiske bølgen.

Forrige gang de rødgrønne satt i regjering, var de pådrivere for denne bølgen. De gjorde James Heckman til den store helten og lot seg blende av hans idé om multiplikatoreffekten.

Den går ut på at jo tidligere i barns liv man setter inn målrettede læringstiltak, dess mer effektive vil tiltakene være. Mer opplæring i barnehagen vil følgelig gi økt læringsutbytte skolen.

Mari Pettersvold, førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Sørøst-Norge og Solveig Østrem, professor i pedagogikk ved OsloMet.

Tilbydere av raske løsninger fikk det enkelt i møte med politikere som vil vise at de gjør noe. Kartlegging av små barns ferdigheter ble sett på som veien til sosial utjevning, og en mer konkurransedyktig nasjon.

Nå har de rødgrønne besinnet seg og fornyet seg. De er forhåpentligvis også klare for å rydde opp i sporene New Public Management har satt, ikke minst i utdanningssektoren.

Stortingsrepresentant Torstein Tvedt Solberg sier til Utdanningsnytt at «Arbeiderpartiet vil ta et oppgjør med testingens årtusen. Derfor vil Arbeiderpartiet ta et oppgjør med New Public Management og innføre en tillitsreform i offentlig sektor.» Støre har lenge snakket om tillitsreform. Kunnskapsminister Tonje Brenna har nå signalisert at hun er klar for å realisere tillitsreformen.

Vi kan ha fått politikere som har skjønt at profesjonell dømmekraft er nødvendig for å ivareta skolen og barnehagens samfunnsmandat. Noen har tatt til seg det faktum at økonomier og pedagoger viser at Heckmans teorier ikke holder.

Dette er lovende.

Det kunnskapsministeren kan begynne med, er å rydde opp i floraen av manualbaserte programmer som herjer i velferdssektoren, programmer som selges inn som «evidensbasert» og legitimeres gjennom honnørord som «tidlig innsats», «forebygging» eller «psykisk helsefremmende».

Millioner av offentlige midler, som kunne gått til å styrke barnehage og skole, brukes til å subsidiere disse programmene i form av stillinger, statlig støttede sentre (som NUBU og Læringsmiljøsentret), fullfinansierte programmer eller programmer som markedsføres gjennom departementer og direktorater. Et eksempel er «De utrolige årene» som presenteres som «en nasjonal satsing fra Helsedirektoratet».

Brenna må være klar over at hun kommer til å møte sterk motstand i oppryddingsarbeidet, fordi det kan bety å røre ved prestisjeprosjekter for enkeltpersoner og fagmiljøer.

Problemet med programmene er at de griper inn i barnehagen og skolens praksis på en rekke uheldige måter. Kritikken som rettes mot programmene dreier om synet på barn, synet på kunnskap, troen på raske løsninger, manglende åpenhet, manglende innsikt i og interesse for praksisfeltet og det kommersielle aspektet.

Omsorg, lek og danning, som er sentrale begreper i barnehagens formål, erstattes av selvregulering, sinnemestring og disiplinering. Barns rett til medvirkning er det knapt spor av i programmene. Interessen for barns kunnskap og erfaringer er fraværende, og voksnes definisjonsmakt blir ikke problematisert.

Et premiss for programmene er at det finnes en rekke problemer som må behandles eller forebygges. Problemene ligger hos barna: De er urolige, utagerende, plaget av stress eller mangler selvregulering. De har språkvansker, matematikkvansker og atferdsvansker.

Programmene inngår i en «bekymringsindustri» som næres av problemer.

Ofte behandles alle slags problemer – reelle vansker, småting som alle kan kjenne seg igjen i, og uønskete tilstander som kan tenkes å inntreffe en gang i framtiden – med ett og samme verktøy. En opplagt fare med å se problemer overalt, er at virkelige problemer blir oversett. Ofte blir problemene definert av de samme aktørene som utvikler programmene. Dermed er de med på å skape et voksende marked for sine produkter, samtidig som inntjeningsaspektet blir tonet ned.

Typisk for programmene er at de er innført gjennom en ovenfra-og-ned-styring. Det er ikke lærerne, som kjenner barnehagens og skolens mandat, som kjenner barna og elevene, og som vet hvor skoen trykker, som har bedt om disse verktøyene.

Mange er tvert imot kritiske til programmene fordi de står i veien for deres mulighet til å gjøre en god jobb. «Mange lærere føler at de svikter elevene sine hvis de skal være lojale mot krav ovenfra», uttalte professor Eirik J. Irgens til Dagsavisen nylig. Ofte er det innføring av denne typen programmer det handler om når lærere og barnehagelærere viser til «krav ovenfra». Men de erfarer at det er vanskelige å stoppe dem.

Når en kommune først har inngått et samarbeid om innføring av et program, er det som om kritikken ikke spiller noen rolle.

Derfor er det løfterikt at kunnskapsminister Brenna langt på vei støtter Irgens i at detaljstyring av utdanningssektoren er uheldig. Til Dagsavisen sier hun at hun vil vite hva det er som gjør det vanskelig for dem å utøve faget sitt, hva som snevrer inn muligheten for å utøve skjønn, og hvilke byråkratiske pålegg som fungerer som en bremsekloss i skolens arbeid. Det enkle svaret er at det er de manualbaserte programmene som står i veien for lærernes mulighet for å utøve skjønn.

Det er i hvert fall et sted å begynne.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt