«På bekostning av barna. Velferdsprofitører. Kommersielt utbytte, forretningshemmeligheter».
Det er ikke mangel på negativt ladede begreper når min arbeidsplass drøftes.
[ Barnehage, ikke pengemaskin ]
Debatten rundt kvalitet og eiere har preget sensommeren og høsten. Både Steffen Handal, leder av Utdanningsforbundet, Anne Greve, OsloMet, samt undertegnede har deltatt. Nå sist undret Kristin Voldsnes, divisjonsdirektør for Norlandia barnehagene, om ikke Utdanningsforbundet burde fornye seg.
Jeg har arbeidet 25 år i offentlig sektor, de siste fire i privat. Aldri har jeg kjent på dette trøkket.
Vi gir ikke barna den kvaliteten barna har krav på, sies det. Jeg jobber i en såkalt kommersiell barnehagekjede. Kommersiell barnehagedrift går ut over barna. Penger som skulle blitt brukt på bemanning og materiale går rett i lommene på eierne.
Jeg kjenner meg ikke igjen.
[ Bemanningsnormen tar ikke hensyn ]
Jeg har vært innom i overkant av 300 barnehager de siste årene. Både kommunale og private, små, mellomstore og store. Hvis vi ser innenfor barnehagens vegger kan ikke jeg se at barna i de private barnehagekjedene (les de kommersielle) har dårligere vilkår enn i de ideelle, kommunale eller de små privateide.
Skal vi tro litteraturgjennomgang og TALIS Starting Strong beskrevet i Gotvassli 2020 er det ikke stor forskjell på private og offentlige barnehager verken når det gjelder styrers utdanning eller bemannings- og pedagognorm. Andelen ansatte som forteller at de har fått støtte i forbindelse med faglig utvikling er derimot noe større i private barnehager.
Styrere i de private barnehagene opplever også en større frihet ved nyansettelser.
Hva er det som får enkelte til å mene at barna i de private barnehagekjedene får mindre enn i øvrige barnehager? Hva er det de ser som ikke jeg ser?
Hvis vi kan enes om at vi ønsker høy kvalitet på prosessene, er det da slik at barna i våre barnehager får mindre omsorgs -og utviklingsstøtte? Er det dårlig struktur på organiseringen? Eller kanskje færre leker og førstehåndserfaringer, færre muligheter til refleksjon og utvikling av profesjonsfelleskapet, mindre tid for barna til lek og hvile?
Selvsagt ikke!
[ Lara (27) gravde i foreldrenes fortid for å forstå sine egne traumer bedre ]
Hvorfor snakkes det ikke om at private i større grad enn de kommunale har en leder per barnehage, uavhengig av barnehagens størrelse. OECD-rapporten fra juni i år trekker klare paralleller mellom en styrers observasjon på samspillet mellom ansatte og barn, og iverksetting av tiltak, og at dette har en klar relevans for prosesskvaliteten.
Det er vrient å følge ansatte tett når man leder flere barnehager.
Vi har ingen forretningshemmeligheter av faglig karakter. Vi deler med kommunal sektor og de deler med oss. Vi deler med små og større kjeder og enkeltstående barnehager og de deler med oss. Sammen utvikler vi oss videre, til beste fora barna.
Så, hvorfor snakkes det ikke om vakante stillinger og vikarmangel i kommunale barnehager, og hvorfor snakker man ikke om økonomiske overføringer fra barnehagene til de eldre?
Jeg skulle ønske kollegaene mine i offentlig sektor hevet stemmen og fortalte det de vet. At de viste sin støtte offentlig til kollegaer i private barnehager. Det er variasjoner i sektoren uavhengig av privat eller kommunal sektor, så ikke si at dette går på bekostning av barna. Da må vi i så fall se hele sektoren under ett og ikke skyte mot en blink.