Skjerming av pasienter innenfor psykiatrien skal være et tiltak som roer og senker stressnivå, og dermed bidrar til bedring. I alt for mange tilfeller virker ikke skjerming som tiltenkt og noen ganger kanskje mot sin hensikt.
Hvorfor er det slik, og hva må til for at skjerming skal fungere som behandling?
[ Nav-ansatt: – Man kan ikke sulte folk til jobb ]
Med skjerming menes tiltak som innebærer at en pasient holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar i undersøkelse og behandling av og omsorg for den skjermede pasienten.
Pasientene som har rom på skjermingsenheter under et sykehusopphold, har alvorlige psykiske tilstander og befinner seg i sykdomsfaser som medfører atferd som er vanskelig å forstå og møte for folk flest. Ofte er pasientene som skjermes under behandling mot egen vilje, og de kan mangle innsikt i sin egen helsetilstand og sitt behov for hjelp.
Skjerming av pasienter innenfor psykisk helsearbeid kan i noen tilfeller være til det beste for pasienten. Men det stiller en rekke krav til skjermingen, særlig når det gjelder fysiske omgivelser og bemanning. Krav som mange helseforetak dessverre ikke innfrir, men som det er fullt mulig å ta tak i.
For det første må de fysiske omgivelsene i seg selv bidra til en god opplevelse for den som skjermes. Mye av bygningsmassen hvor skjermingen foregår i dag har dessverre motsatt effekt.
[ Tegnehanne: - Mitt livs verste opplevelse ble den beste for karrieren (+) ]
Sivilombudsmannen påpekte den lave standarden for skjermingsenheter i 2018.
I en rapport beskrev de skjermingsenhetene gjennomgående som nakne, sterile og fengselslignende. Noen rom manglet fullstendig møbler eller annet inventar, bortsett fra en seng eller en madrass rett på gulvet. I tillegg manglet vanligvis gardiner, bilder eller dusjforheng.
Pasientrommene var vanligvis hvitmalte, med lite eller ingen dekorasjoner eller bilder på veggene. Vinduene var ofte folierte eller frostet, slik at det bare delvis eller ikke i det hele tatt var mulig å se ut av dem. Sivilombudsmannen beskrev flere steder dårlig rengjorte og vedlikeholdte rom, med skriblerier på veggene fra tidligere pasienter. Dårlig lydisolering ble også påpekt.
Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenester (UKOM) har også påpekt kritikkverdige forhold. De har konkludert med at de fleste skjermingsenheter i det psykiske helsevernet i Norge ikke er tilpasset urolige og sårbare pasienter.
Lokalene er for trange, nedslitte og ofte ikke tilrettelagt for å sikre pasienter og personale mot skader.
[ Med tjuefem år som kronisk syk på CV-en min vet jeg en hel del som mange andre kanskje ikke vet ]
Lokalene for skjerming kan med andre ord bidra til forverring av pasienters tilstand. En forverring kan igjen bety bruk av tvangsmidler og økt bruk av dempende medisiner. Da er vi over i en spiral som representerer risiko for psykiske traumer, fysisk skade og bivirkninger. En utreding utført av Tvangslovutvalget (NOU 2019) viser at bedre tilrettelegging av de fysiske omgivelsene kan redusere bruken av isolasjon, skjerming og mekaniske tvangsmidler med over 80 prosent.
Det er fullt mulig å lykkes med egnede lokaler. Sivilombudsmannen viste i sin rapport til skjermingsenheter som var mer humant utformet. Noen av sykehusene de besøkte hadde større skjermingsrom og mer bevegelsesfrihet for hver pasient, blant annet ved at hvert pasientrom hadde tilgang til sin egen stue. Dette gir pasientene større autonomi og bevegelsesfrihet, og også bedre mulighet for pasienten og personalet til å balansere behovet for sosial kontakt og privatliv.
Det er disse unntakene som må bli gjeldende standard.
Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenester anbefaler en faglig begrunnet minstestandard for fysisk utforming av skjermingsenheter som beskriver hvordan pasientrom skal innredes med fargebruk, møbler og utstyr. Dette kan bidra til å ivareta pasientens behov for trygghet, selvfølelse og verdighet.
For det andre må bemanningssituasjonen innenfor psykisk helse og rus tas på alvor. I den nevnte rapporten fra Sivilombudsmannen kommer det fram at mange pasienter under skjerming ikke fikk mulighet til aktivitet i friluft, blant annet på grunn av bemanningsutfordringer. Mange steder manglet mulighet for direkte utgang til friarealer og enkelte pasienter hadde ikke vært utenfor sykehuset og skjermingsenheten på flere uker.
Det er en stor mangel på kvalifisert personell innenfor psykisk helsearbeid.
Mange stillinger er ubesatte og vakter dekkes av ufaglærte, noe UKOM også har påpekt. For pasientene betyr det stadig nytt og ukjent personale de må forholde seg til, noe som er svært uheldig for den sårbare situasjonen de befinner seg i.
I likhet med de fysiske omgivelsene er det også fullt mulig å ta grep om bemanningssituasjonen. Ved å jobbe aktivt for å løfte arbeidsmiljøet og sørge for at det er nok kompetente fagfolk på jobb, vil kvaliteten på tjenestene få et sårt tiltrengt og nødvendig løft.
[ Dagens bemanningsnorm er altså for svak og gir en sårbar barnehagehverdag for barna ]
Spesielt er det er stort behov for sykepleiere og spesialsykepleiere. Sykepleie er en profesjon med lang tradisjon innenfor psykisk helsearbeid og sykepleiere utgjør den største personellgruppen innenfor psykisk helsevern. Vi er der for pasientene 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året.
Sykepleiere har en unik kompetanse som omfatter både den fysiske, psykiske og sosiale helsen. Vår kompetanse kan bidra til å redusere gapet i levealder mellom pasienter med psykiske lidelser og den øvrige befolkningen.
Sykepleiere bidrar mer enn gjerne med å gi et kvalitativt løft til omsorg og behandling under skjerming. Skal vi kunne lykkes med dette arbeidet må det både utdannes og ansettes nok sykepleiere og spesialsykepleiere, i tillegg må de få tydelige roller og ansvar.
Vi har kunnskap om hva som fungerer. Nå gjenstår det å beslutte og gjennomføre. Beslutte minstekrav til hvordan en verdig skjermingsenhet skal utformes. Beslutte hvordan rekruttere og beholde sykepleiere og spesialsykepleiere.
[ Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev fra Dagsavisen ]
