Debatt

Jeg er syk, ikke naiv

Med tjuefem år som kronisk syk på CV-en min vet jeg en hel del som mange andre kanskje ikke vet.

Lege Berit Nordstrand er enig med forskere som mener inntaket av sukker bør begrenses til 3–5 prosent av daglig energiinntak.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Aftenposten for to uker siden stilte Ingeborg Senneset spørsmål rundt yrkesetikk, og kritiserte legen Berit Nordstrand for å tjene penger på halvsannheter og å gi blaffen i kritikk fra rådet for legeetikk.

Lege Anders Danielsen Lie skrev i 2012 følgende: «Medisin er et skjørt fag, vitenskapelig sett. Sannheter er ferskvare». Han skriver også at «tradisjonell medisin altfor ofte mangler evidens for vanlig praksis».

Jeg har selv flere kroniske sykdommer og har hatt betydelig bruk og god nytte av offentlige helsetjenester. Jeg har alltid tatt medisinene mine og er takknemlig for all hjelpen jeg får. Men med tjuefem år som kronisk syk på CV-en min vet jeg også en hel del mange andre kanskje ikke vet.

Jeg vet det ikke finnes medisin for alle sykdommer, også alvorlige. Jeg vet du kan bli syk av medisinen du tar. Jeg vet du noen ganger ikke kan gå på medisin fordi kroppen ikke tåler det. Noen ganger må du bare vente, følge med og håpe på det beste. Og midt oppi der sitter mennesker som meg. Som skal kjøre på fotballkamp, steke pannekaker og hjelpe ungene med lekser. Men for å klare det, trenger jeg å håpe på at ting går bra eller blir bedre. Men jeg finner ikke håpet ved å sette meg ned og vente.

I tillegg til kroniske sykdommer har jeg fått fatigue med på kjøpet. Jeg har verdens beste leger, men mot fatigue har de ikke annen medisin enn hvile. Etter flere måneder med hvile var ingenting endret og det var vanskelig å holde fast i håpet. Jeg begynte å lete etter muligheter. Kan jeg ikke gjøre noe selv?

Christine N. Vik.

Jeg googlet og leste. Jeg brukte like mye penger på bøker som andre bruker på en hårklipp. Også snakket jeg med legene mine. Er det greit å spise mindre karbohydrater og mer fett? Er det greit å spise rent kjøtt istedenfor bearbeidet mat? Kan jeg bytte ut buljong med kraft? Svaret var ja, men om det hadde noen effekt på sykdommene trodde de ikke. Men da jeg lette etter muligheter fant jeg også håp. Det ble lettere å holde motet oppe. Det ga mening å gjøre noe aktivt selv, i tillegg til å ta medisinene mine.

Etter flere måneder med hvile var ingenting endret og det var vanskelig å holde fast i håpet. Jeg begynte å lete etter muligheter. Kan jeg ikke gjøre noe selv?

Til tross for at jeg er syk klarer jeg å tenke selv når jeg leser råd på Instagram og i bøker. Jeg klarer å lese pasienthistorier med et kritisk blikk. Jeg er klok nok til å forstå at leger som jobber i det private ikke alltid jobber etter allment aksepterte eller godt (nok) dokumenterte metoder. Jeg tror heller ikke jeg blir frisk hvis jeg spiser Berit Norstrand sjokolade istedenfor Freia sin. Likevel er jeg ikke lurt om jeg velger å tro (og håpe) at det er relevant hva jeg putter i kroppen min. Men jeg tror ikke fatiguen eller de kroniske sykdommene vil bli borte av den grunn.

Jeg tror ikke på mirakler, men jeg tror heller ikke vi skal undervurdere hvor stor rolle håp og mening spiller i liv preget av sykdom hver eneste dag. Jeg tror det er viktig å løfte fram flere nyanser i debatten om helse og være ydmyk for at kunnskap også kan endres.