At politiske organ skal representere hele befolkningen, er noe de fleste norske partiene kan enes om. Likevel skal vi ti år tilbake i tid for å finne en rullestolbruker på Stortinget, ved Arbeiderpartiets Tove Linnea Brandvik.
Hun sørget for en rampe inn på tinget, som siden ikke har vært i bruk.
[ Shamini må be venner om hjelp for å komme seg på do: – Jeg føler meg totalt verdiløs ]
Siden da har en generasjon blitt unge voksne og noen av dem stemte for første gang i år. Om lag tjue prosent av disse er funksjonshemmede og tilhører med dette Norges største minoritet.
I likhet med Brandvik bruker noen rullestol, men langt ifra alle. Minoriteten er en mangfoldig og kompleks gruppe der noen anvender hjelpemidler, mens andre lever med usynlig funksjonsnedsettelse eller sykdom, i individuell og ulik grad.
Likevel kjenner vi til svært få som tilhører denne store minoriteten i de politiske partiene. Hvorfor er det sånn?
Dette har vi i paraplyorganisasjonen Unge funksjonshemmede valgt å undersøke, gjennom prosjektet Til maktens korridorer. Gjennom en landsdekkende spørreundersøkelse og en rekke intervjuer har Unge funksjonshemmede i år kartlagt hva ungdom og unge voksne med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom tenker om mulighet for egen deltakelse i norsk politikk.
Funnene vitner om manglende fysisk tilgjengelighet og tilrettelegging for å være med. Men, det er likevel samfunnets generelle holdninger, fordommer mot funksjonshemmede og manglende kunnskap om tilgjengelighet, som peker seg ut som de største barrierene for ung deltakelse.
Til tross for dette opplyser 70 prosent av respondentene at hvis de visste om flere funksjonshemmede politikere, ville de selv i større grad vurdere å ytre seg i politiske rom. Omkring samme prosentandelen ville svart ja til å delta på et ungdomspartimøte/partimøte hvis de ble invitert.
Representasjon betyr derfor mye for hvem som engasjerer seg i offentligheten.
Ungdommene etterlyser en langt mer aktiv inkluderingsstrategi i alle ledd av politikken. For, selv om ingen direkte nektes å engasjere seg i partiene er det likevel mange hindre å overkomme. Å ikke ha mulighet til å være med i uformelle forum som fester eller spontane treff, fordi stedet ikke møter krav om universell utforming, fører naturligvis til utenforskap. Å ikke ha lik tilgang til informasjon er et annet problem, som en av informantene sier:
«Jeg er inkludert i det politiske nettverket for funksjonshemmede, men ikke nødvendigvis hele partiet. Møtene i nettverket er tilrettelagt fordi det er på våre premisser, men det er ingen automatikk i at det blir tilrettelagt ved andre møter».
At man må ordne egnet transport til og fra møtesteder, sikre at lokalene har teleslynge eller rampe oppleves som en barriere for mange og kan innebære tidskrevende arbeid. Spesielt er det vanskeligere å be om tilrettelegging for unge med usynlig funksjonsnedsettelse: mange frykter å ikke bli trodd, tatt på alvor eller å måtte oppgi utleverende og sensitiv informasjon i byttehandel mot enkle tiltak. I motsatt ende opplever mange synlige funksjonshemmede å bli undervurdert og oversett i politiske rom fordi partifeller tror de bare bryr seg om «funkispolitikk».
Å få flere funksjonshemmede inn i politikken bør bli like viktig for partiene som representasjon av andre grupper, som kvinner og personer med minoritetsbakgrunn. Fordi ulike livserfaringer byr på perspektiver som kommer hele befolkningen til gode.
Norge står overfor store samfunnsutfordringer i tiden framover. Antallet unge uføre øker, og andelen sysselsatte i yrkesaktiv alder går ned. Mange fullfører ikke utdanningsløpet de har begynt på. Stadig flere ungdommer opplever psykiske helseplager.
For å klare å løse disse problemstillingene, må de det gjelder få en plass ved bordet.
[ Birgit Skarstein: – Jeg tenker ikke, jeg vurderer ikke, jeg bare står opp og gjør det jeg skal ]
De som selv har kjent på kroppen hvordan det er å møte diskriminering i arbeidslivet. De som får uføretrygd i 18-årsgave fra Nav. De som har måttet navigere seg gjennom et velferdssystem som altfor ofte er uoversiktlig og byråkratisk.
Slik erfaringsbasert kunnskap er helt nødvendig for å finne de gode politiske løsningene for morgendagen. Derfor trenger vi unge funksjonshemmede i maktens korridorer.
For at dette skal skje, må de politiske partiene ta et større ansvar.
For at det skal være mulig, må det utøves aktiv inkluderingspraksis som gjør at alle kan delta på like vilkår. Det krever like rettigheter, reelle tiltak og egeninnsats mer enn passiv velvilje. Vi trenger at funksjonshemmede gis en plass i styrer, komiteer, utvalg, på stortingslister og i regjering.