Debatt

De som tror de skal redde oss

Å be barn om å kle av seg er ikke religionskritikk.

Store deler av «islamdebatten» handler ikke om ideer. Det handler om enkeltpersoners private valg, skriver Nancy Hertz. På bildet: Christian Tybring-Gjedde (FrP).
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Frp sin førstekandidat i Oslo, Christian Tybring-Gjedde, skriver på Facebook at han havnet i en opphetet diskusjon med en gruppe førstegangsvelgere om hijab på stand. For å utfordre dem på om det var frivillig eller ikke, tilbød han en femten år gammel jente tusen kroner for å ta av seg hijaben.

Det burde få oss alle til å reagere.

Jeg har møtt mange voksne menn som skal «frigjøre» kvinner som ser ut som meg. De mener at jeg er mer frigjort enn andre jenter med samme bakgrunn, fordi jeg ikke bruker hodeplagg. Attpåtil er jeg ateist, så jeg har visstnok «skjønt det».

I alle land og til alle tider har menn følt at de har rett til å bestemme hvordan kvinner kan kle seg. Mens Tybring-Gjedde hevder at det handler om å «stå opp for friheten», viser han i stedet at patriarkatet ikke fornekter seg i å kontrollere kvinners liv og kropper. Enten vi har på oss for mye eller for lite klær.

For mange kvinner er hijab et valg de selv ønsker å ta.

Samtidig vet vi at mange blir presset eller tvunget til å bruke det, og til å leve i tråd med familiens normer. Men la oss si at alle som bruker hijab gjør det på grunn av ufrihet. Bidrar Tybring-Gjedde og hans meningsfeller til at flere får rom til å velge selv?

Blir det tryggere på å bruke stemmen sin, og si fra om at man ikke vil bruke hijab? Blir det enklere for unge jenter å reflektere rundt sin identitet og sine personlige valg, uten at disse føles truet?

Når jenter og kvinner som bruker hijab gang på gang opplever trakassering, diskriminering og får beskjed om at de ikke er frie før de tar av seg hodeplagget - bidrar det først og fremst til at flere begrenser seg selv.

Da jeg selv var muslim opplevde jeg å måtte bruke mye energi på å forsvare min tro. I dag, som tidligere muslim, opplever jeg å bruke mye energi på å forklare hvorfor jeg støtter individers valg til å tro eller ikke tro, dekke seg til eller ikke dekke seg til. Det finnes mange måter å utøve religionskritikk på.

Å be barn om å kle av seg er ikke en av dem.

Det er viktig og riktig å kunne se på enhver ideologi eller idé med et kritisk blikk, og kunne oppfordre til reform og endring. Vi må kunne utfordre, kritisere og karikere religiøse ideer.

For meg som er såkalt «frafallen» fra islam, en handling som i noen land i verden kan straffes med døden, handler dette rett og slett om liv og død. Men mye av «islamdebatten» handler ikke om ideer.

Den handler om enkeltpersoners private valg, liv og kropper.

Jeg ser stadig hvordan debatter om hijab går fra å være prinsipielle, til å handle om kvinnene som bærer plaggene og deres moral, «norskhet» og troverdighet. Kroppene våre og valgene våre blir brukt til å score billige politiske poeng, og til å forsterke egoet til de som tror de skal «redde oss».

Mens Tybring-Gjedde kan gi seg selv et klapp på skulderen for å ha stått opp for unge muslimske kvinner i dag også – er det kvinnene selv som sitter igjen med konsekvensene av hans uønskede oppmerksomhet.

Demoniseringen av muslimer i Norge i dag er ødeleggende for samfunnsdebatten, og individene det angår. Dette fører for eksempel til at de saklige og livsviktige debattene rundt hijabtvang, barnehijab, tvangsekteskap og ukultur overdøves av at unge muslimer må forsvare seg og sin tro.

Det viktigste av alt er den reelle valgfriheten. Ingen skal presses eller tvinges til å bruke hijab, eller til å ta den av.

Hvis Tybring-Gjedde virkelig er bekymret for kvinner som opplever streng negativ sosial kontroll, må han og hans parti bidra til å styrke velferdsordningene som fungerer som en fallskjerm for de som av ulike grunner trenger hjelp til å frigjøre seg. Jo mindre avhengig man er av miljøet eller familien sin, jo enklere er det å ta frie valg.

I mellomtiden må vi andre huske at det er valg. Vi kan bruke stemmen vår for et samfunn hvor alle kan leve frie liv og være seg selv. Vi kan stemme for velferdsstaten, og for et samfunn hvor rasisme, sexisme, funkofobi, homofobi, transfobi, og generelt menneskehat ikke er dagligdags.

Vi kan stemme for et samfunn hvor vi kan ha flere tanker i hodet på en gang – og hvor det går an å fremme religionskritikk uten å be et barn kle av seg.