Debatt

Norge, et godt sted å vokse opp?

Fattigdom er et sammensatt og komplekst problem. Å begynne med barnefamiliene er et hett tips, Erna.

Statsminister Erna Solberg (H) under en båttur på vei til Åkre gård i Ullensvang under valgkampen.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det nærmer seg valg, Erna, og av og til skulle jeg ønske at barn også kunne gå til stemmeurnene. Eller i hvert fall at de fikk være mye tydeligere med oss voksne som har stemmerett.

Jeg skulle gjerne hørt stemmen til «Ida» på 7, «Kari» på 11, «Semir» på 12, «Charlotte» på 16 og «Kahlid» på 17.

Jeg skulle så gjerne hørt hva de kunne fortelle oss om hvordan det er å vokse opp i barnefattigdom.

For det er nemlig mange barn som lever på eller under fattigdomsgrensen i dag. For å være helt presis – den siste målingen gjort av SSB, viser at det er 11,7 prosent av barn i Norge i dag, som er i denne gruppen. Det er 115 000 barn Erna – i et av verdens rikeste land.

Vel, den rikdommen kjenner ikke disse barna mye på.

Vi kan lese artikler som viser at fattighusene ofte ikke har nok mat å dele ut til dem som trenger, og vi ser at det finnes foreløpig forskning som viser at pandemien har økt forskjellene i Norge enda mer. Igjennom de siste 8 årene ser vi at stadig flere familier har alt for lite.

Antallet barn som har foreldre som lever under fattigdomsgrensen vokser hvert eneste år. I 2001 gjaldt dette for 3,3 prosent av alle barn, nå nærmer vi oss altså 12 prosent.

I April 2021 så ble du spurt om hva du tenkte om at folk under pandemien ikke lenger har råd til mat og klær, og til å betale regningene sine. Da svarte du «Ja altså det er jo krevende, så er spørsmålet. Hadde de egentlig råd til det før og?»

Jeg klarer ikke under noen omstendighet å skjønne hvor du ville med dette? Det eneste den setningen viser meg, er at vi har en enorm utfordring nettopp i å endre betingelsene, sånn at flere mennesker kommer seg ut av fattigdom.

For deg er det kanskje bare statistikk, men la meg love deg at dette er mennesker. Mennesker i nød!

Og vet du hvem det er som blir rammest hardest? Det er barna!

Å leve med fattigdom kan påvirke på så mange måter. Semir ligger gjerne våken om natten og grubler på hvordan han kan spise mindre sånn at de får litt mer penger på andre ting.

Hvordan tror du skoledagen er, etter stor mangel på søvn?

Ida trekker seg kanskje unna de andre barna, fordi hun vet at hun ikke kan delta i gebursdagsbesøk – hun har ikke råd til gaven. Det kan føre til sosial isolasjon og enda mer følelse av utenforskap.

Jeg kunne fortsatt med eksempler Erna, men jeg regner med at du skjønner tegningen.

Fattigdom er et sammensatt og komplekst problem, og det må derfor angripes på alle de områdene det kreves. Men å begynne med barnefamiliene er et hett tips Erna. Det burde være nok å vite at barn lider under barnefattigdom, men siden det ikke ser ut som det treffer - så en la oss kort se på noen økonomiske aspekter.

Konsekvensene av barnefattigdom kan nemlig prege også på lang sikt, noe som igjen henger sammen med hvilke utgifter samfunnet får i neste ledd.

Forskning viser nemlig at barnefattigdom får konsekvenser ifht helse og skolegang, noe som igjen påvirker muligheter på arbeidsmarkedet.

Dette kan igjen gjøre noe med sosiale relasjoner, skape ensomhet som igjen kan føre til sykdom. Resultatet kan være en stor gruppe mennesker på arbeidsledighetstrygd, sykepenger, AAP og uføretrygd. Slik jeg ser det en dårlig investering både menneskelig og økonomisk.

Du har uttalt at det ikke går an for noen regjering i dag å love at det vil bli færre som lever under fattigdomsgrensen i den nærmeste fremtid, og varsler at tallet vil gå opp. Dette mener jeg er noe stort tull.

Det handler ikke om muligheten til å endre, men den politiske viljen. Den finnes Erna, bare ikke i dine korridorer.