Debatt

Ja betyr ikke alltid ja

Vi trenger en feminisme som kjemper mot alle undertrykkende strukturer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Jeg vet om en ting som kommer til å garantere deg et godt ligg – samtykke» sier Ulrikke Falch i en video i VG TV om samtykkelov.

Den mainstreame feminismen mislykkes i å være inkluderende i sine kampanjer mot seksuell vold. Loven ignorerer situasjonen til kvinner i avmakt, som av diverse årsaker ikke kan gi realistisk samtykke. En samtykkelov er mer symbolsk enn reel for rettssikkerheten til kvinner, og den beskytter ikke alle kvinner.

Den er langt ifra god nok.

Målet med samtykkelov er ifølge SNU (Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom) å utvide definisjonen av voldtekt fra kun seksuell omgang «ved vold eller truende atferd». Det er helt riktig at forståelsen av voldtekt må utvides. I kampanjen om en samtykkelov savner jeg forståelsen av voldtekt som et maktmiddel, som inkluderer maktforhold. Loven kan være et steg i riktig retning, men dens forståelse av voldtekt er fortsatt snever, og er derfor langt unna fra å beskytte alle.

Hvordan skal vi ivareta kvinner som er i en posisjon som gjør at de ikke kan gi reell samtykke?

Problemet er at voldtekt er verken tilfeldig, ubevisst eller et uhell. Bedre seksualundervisning alene endrer ikke maktdynamikker, og det endrer ikke faktumet at voldtekt ofte blir brukt som et våpen. En samtykkelov kan beskytte ofre fra en viss type voldtekt, men hvis sannheten er at majoriteten kjenner sin overgriper bør tiltakene fange opp kompleksiteten. Derfor må kampen mot seksuell vold skape forståelse for at ja ikke trenger å bety ja.

Lola Olufemi skriver i boken «Disrupting Power» at samtykke kan også bety å være redd for å miste jobben, redd for voldelige reaksjoner eller andre konsekvenser. Det vil si at man kan samtykke fordi man lever under trusler og ønsker å unngå straff eller voldelige reaksjoner.

Uten en analyse av dynamikk som omhandler nettopp dette er det umulig å kjempe for trygghet for alle. Å påstå at samtykke i seg selv er det som skiller voldtekt fra gjensidig ønsket sex er dessverre langt ifra sannheten.

Som feminist bør en kjempe for og fremme en praksis som beskytter alle. En papirløs migrant kan ikke anmelde sin overgriper, når det er fare for å bli deportert. I Norge er det mange kvinner som venter på statsborgerskap som velger å ikke melde ifra om vold i frykt for dette. Og mørketallene kan være store.

Krisesenteret i Telemark fortalte NRK at altfor mange opplever et liv med fysisk og psykisk vold når de flytter inn hos sin norske mann. Når kampen for kvinners trygghet fremmes gjennom det nåværende systemet, er det en usolidarisk og ukritisk kvinnekamp. Kanskje det er systemet det er noe galt med i utgangspunktet?

Mørketallene for dem som anmelder voldtekt er store på et generelt grunnlag også. Men av dem som anmelder, får hele 80 % saken sin henlagt. I tillegg til hyppigheten på henleggelser er det mange som opplever å ikke bli trodd i retten.

På sitt beste, kan en samtykkelov føre til en liten utvidelse av en ekstrem dårlig definisjon, men den er ikke et grunnlag for reel rettferdighet. Rettferdighet ville vært å leve fritt fra undertrykkende maktstrukturer og trusler om vold og straff. Vi kan ikke ignorere hvordan politiet og rettssystemet behandler de som anmelder voldtekt. Rettferdighet må overskride de nåværende systemene vi har. Spesielt når de samme systemene er kjent for å beskytte overgriperen og opprettholde undertrykkende strukturer.

En samtykkelov alene er ikke nok. Vi trenger en feminisme som organiserer og kjemper mot alle undertrykkende strukturer. Vi trenger en forståelse av seksuell vold og beskyttende tiltak mot det som inkluderer maktforhold som arbeidsstilling, klasse, alder, kjønnsmangfold, funksjonsevne og migrasjon. Bare da kan vi kalle det en feministisk sak.

Red.anm: Teksten er oppdatert av innleggsforfatter etter at den ble publisert.

Mer fra: Debatt