Debatt

Framtiden må også tilhøre oss, Abid Raja!

Likeverd i praksis må bety likestilling. Punktum.

Kultur- og likestillingsminister Abid Raja.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Regjeringen har nedsatt et Likeverd- og mangfoldsutvalg. At alle mennesker er like mye verdt burde være en selvfølge for en norsk regjering i det tjueførste århundret. Derfor er navnet flaut for en likestillingsminister.

Likeverd vil ikke endre noe for funksjonshindra. Vi er allerede likeverdige i kraft av å være mennesker. Bare ikke i praksis. Vi får ikke en gang våre helt grunnleggende menneskerettigheter oppfylt.

Mangfoldig er utvalget heller ikke. Og da utvalget ble nedsatt brøt Raja CRPDs (FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne) artikkel 4.3, som sier at funksjonshindra mennesker aktivt skal involveres i arbeidet med å utforme politikk som berører dem.

«Hvorfor er ikke jeg like mye verdt?»

Mange av oss har personlige erfaringer med å spørre om eller tenke dette, i desperasjon. Svaret er like bittert hver gang. Illustrerende for den mangelen på innsikt som eksisterer for diskrimineringen Norges største minoritet utsettes for.

«Jo, klart du er like mye verdt som oss. Alle er like mye verdt! Du er hjertelig velkommen.»

Vi funksjonshemmede vet at dette ikke er sant. Vi er ikke velkomne så lenge man ikke ønsker å tilpasse omgivelsene, eller tankesettet sitt.

Vi er ikke velkomne i barnehager, skoler, høyere utdanning, arbeidsliv, helsevesen, politikk, fritidsaktiviteter og kulturliv. De samme mulighetene for familieliv har vi heller ikke. Barrierene er massive.

Kan vi ta inn over oss fakta?

Hva med de 64 prosentene av de fysisk funksjonshindra som ikke fullfører videregående? Hva med den svært forhøya risikoen for selvmord hos høyt maskerende autister, som strukturelt blir utestengt fra både grunnleggende og mer spesialisert helsehjelp? Hvorfor skal disse og de omfattende psykososiale funksjonshindrede finne seg i å leve 15-30 år kortere enn andre?

Hva med den store overrepresentasjonen av ulike grupper funksjonshemma i fengsel, barnevern og som offer for overgrep? Og de som blir utsatt for tortur, tvangsmedisinering og annen ydmykelse, i norsk psykiatri hver eneste dag?

De som ikke kan bestemme selv når de vil på butikken, legge seg, treffe venner, gå på do eller i det hele tatt hvor de vil bo? Hva med at 8 av 10 bevegelseshemmede står utenfor arbeidslivet og venter på å bli sluppet inn?

Og kvinner som i snitt får 11,5 timer mindre borgerstyrt assistanse i uka enn menn?

Listen fortsetter og fortsetter. Man kunne supplert med uendelige erfaringer på mikro- og individnivå. Det vært lite hyggelig lesning. Likefullt realiteten for minst 18 prosent av Norges befolkning. Altså oss.

Så lenge vi blir systematisk forskjellsbehandlet, kommer vi aldri til å bli likeverdige. Likeverd i praksis er å gi like mye verdi til hvert enkelt liv. Gjennom å gi oss likt ansvar og like muligheter. Likestilling.

Var vi virkelig satt pris på, ville man gått bort fra det drepende sykeliggjørende synet på funksjonshemming. Man ville tillagt menneskelig variasjon like stor verdi som annet naturlig mangfold, forstått at dette var til gunst for alle og lagt til rette for fri utfoldelse. Videre ville man forkastet den medisinske modellen for funksjonshemming og holdningene som ligger til grunn for denne. Den som forteller oss og alle at vi er “de andre”. Og som legitimerer videre utestengelse og forskjellsbehandling.

Den daglige diskrimineringen gjør selvfølgelig noe med oss. Den påvirker hva vi tenker, tror og føler om oss selv og det vi kan få til. Hvilke valg vi gjør i hverdagen, hvordan vi beveger oss ute i offentligheten.

Om vi i det hele tatt gjør det. Mange av oss har internalisert den forakten for funksjonsnedsettelse vi ser, og dette gjør oss sykere eller mer begrenset. Var det meningen?

Må vi også nevne den samfunnsøkonomiske sløsingen det er holde en så stor minoritetsgruppe fast i mangel- og avviksforståelse? Det nye utvalget skal «utforme minst ett forslag til endringer som kan gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer», heter det i mandatet. Ett eneste forslag - er det en spøk? Abid Raja sier han vet at «mangfold og inkludering lønner seg».

Det er feil. Likestilling lønner seg. For å oppnå det trengs omfattende systemendringer.

Hvor er forresten de fattige i dette utvalget? Hvor er de uføre som nektes trygd? Utmattede som går under? De som alltid uglesees? Dem som bestandig bestemmes over. De representeres ikke. Overvekten av fagpersoner og andre profesjonelle er et uttrykk for at man ønsker å tviholde på det paternalistiske medisinske regimet.

Tidligere i juli kritiserte tre paraplyorganisasjoner for funksjonshemmede prosessen rundt nedsettelsen av utvalget. Denne kritikken støttes. Vi krever og forventer også at utvalget skrotes. Det må oppnevnes et nytt. Et interseksjonelt likestillingsutvalg. Som i tillegg til å sikre starten på omfattende strukturendringer, har i oppgave å synliggjøre den undertrykkingen, de maktovergrepene og den ekstreme marginaliseringen funksjonshemmede er utsatt for.

Vi forventer en bred og inkluderende prosess som involverer alle funksjonshemmede og deres organisasjoner. Disse må få reell påvirkning på mandatet og hvem som skal sitte i utvalget. Vi ønsker flere medlemmer for å sikre at den store variasjonen blant funksjonshindrede blir ivaretatt. Og at alle selv skal være funksjonshemma.

Det kan suppleres med eksperter på å fasilitere at alles meninger og synspunkter kommer fram. Tiden for utredninger, kartlegginger og redegjørelser - ord som går igjen i nåværende mandat – må ta slutt.

Det er nok babbel og utsettelse fra funksjonsmajoriteten. Vi er her, vi kan snakke for oss selv, og kan fortelle hva som trengs: Likestilling. Nå. Vi krever frigjøring fra helse- og omsorgstyranniet. Framtiden skal også tilhøre oss, Abid Raja.

Teksten er skrevet på vegne av:

Kristian Tollaksen Nilsen

Eli B. Nesse

Berit Lunde

Heidi Werkland

Åsmund Borgen Gjerde

Henriette Nielsen

Jenny Helene Sværen Hartman

Jenny Kristina Jensen

Ingrid Mortensen Bjørnstad

Anne Grethe S. O

Andreas Farstad Vedeler

Cecilie Gustavsen

Birgitte Rosén

Anja K. Grønhaug

Tormod Hvidsten Gjedrem

Pia Istad

Ty Ravn

Alf Pedersen

Maria Synnøve Halvorsen