Det betyr noe hvordan vi snakker om og med hverandre.
Gjennom hele pandemien har ulike grupper blitt pekt ut som syndebukker. Alpeturister, ungdommer, hyttefolk og arbeidsinnvandrere. Mens noen grupper, som skituristene i Alpene, sto i hardt vær over en kort periode har andre grupper stått i det over lang tid.
En av disse gruppene er personer født utenfor Norge.
[ Statsråd Tina Bru: – Jeg har lest om meg selv at jeg er «verdens verste mor» ]
Vi vet ennå ikke hvorfor de som er født utenfor Norge i større grad blir smittet og alvorlig syke enn den øvrige befolkningen. Det hindrer ikke journalister og politikere med varierende statistikk-kunnskaper fra å tolke seg frem til de mest spektakulære oppslagene.
I søken etter sannhet avdekker de ikke annet enn en liten bit av en kompleks virkelighet.
En virkelighet befolket av mennesker som deg og meg, og som vi som organisasjoner møter daglig i vårt arbeid. Som så ofte når det er snakk om minoriteter, blir dessverre stigmatisering resultatet.
Vi reagerer på det som til nå har vært en for ensidig og negativ fremstilling av dataene som myndighetene presenterer. Vi bør være forsiktige med å spekulere om sammenhenger og med å peke på forhold vi vet kan feiltolkes, om vi ikke vet hva som forårsaker dem.
[ Brutalt om mobbing: Gutten bankes til blods på skolen, men sier aldri noe hjemme (+) ]
Det mest graverende eksempelet er den nylige saken om eldre somaliere som ikke har tatt vaksinen. En allerede marginalisert gruppe blir i praksis trukket frem som vaksinenektere. Et kjapt blikk på datagrunnlaget viser at det var snakk om en liten gruppe, og dermed ga små tall store utslag.
I mange sammenhenger roser journalistene myndighetenes åpenhet rundt de mange usikkerhetsmomentene knyttet til smittevernstiltak, vaksinering og lignende. Men når det kommer til befolkningen født utenfor Norge, ser skråsikkerhet ut til å være ønsket mer enn noe annet.
Vi vet ennå ikke hvorfor de som er født utenfor Norge, i større grad blir smittet og alvorlig syke enn den øvrige befolkningen. Pandemien har skapt behov for ny kunnskap og vi har foreløpig ikke fullgode svar om årsaker og sammenhenger. Nettopp derfor er det ekstra viktig å ikke trekke bastante konklusjoner og å finne en balanse mellom når det er hensiktsmessig å nevne bakgrunn og når det ikke er det.
Vi er en rekke organisasjoner som har jobbet mot stigmatiseringen siden starten av pandemien på ulike måter. Gjennom arbeid i lokalsamfunn over hele Oslo ser vi at gode verdier og tillit skapes når majoritet- og minoritetsbefolkning jobber sammen, side om side. Når dugnaden inkluderer alle, ikke bare majoriteten. Og vi ser hvor viktig en god dialog på grasrotnivå er.
De aller fleste vi møter tar pandemien med tilhørende råd og anbefalinger på største alvor.
[ Mener ansatte på Oslos sykehjem utsettes for forfølgelse: – Blir ikke trodd ]
Vi er bekymret for hva negativ omtale igjen og igjen gjør med folk. Vi er et folk med høy tillit. Fokuset på høy smitte i enkelte grupper har konkrete konsekvenser, alt fra hvordan barn snakker til hverandre i skolegården til hvordan ulike grupper eller nasjonaliteter blir møtt på butikken og på gata. Det negative fokuset bidrar til å redusere tilliten mellom ulike grupper i samfunnet og mellom minoritets- og majoritetsgrupper, noe som igjen påvirker tilliten i samfunnet.
Mange vi er i kontakt med opplever at de har betalt en høyere pris enn mange andre under pandemien, samtidig som de opplever å bli utpekt som syndebukker. Vi vet at tillit til myndigheter og til media er stor i Norge, det skiller oss fra andre europeiske land. Sivilsamfunnets innsats er en viktig faktor.
Pandemien forsterker de sosiale ulikhetene i Oslo og rammer de områdene som allerede var preget av dårlige levekår hardt. Vi ser også at personer født utenfor Norge er mer ensomme og isolerte.
Vi vet også at denne gruppen sliter mer psykisk, men er i mindre kontakt med helsevesenet.
Vi må rive ned disse ulikhetene, ikke bygge opp under dem. Det fremstår som et paradoks at de født utenfor Norge vanligvis er underrepresentert i norske medier mens de er overrepresentert i den negative omtalen vi nå ser i koronadebatten. Media har et ansvar for å vise hele bildet og ikke redusere kompleksiteten i sakene slik at vi ender opp med et feil og negativt bilde av enkelte grupper.
Enkelte medier og journalister har gjort et viktig arbeid for å nyansere bildet. Men summen av mediedekningen har blitt overdøvende. Og mer skadelig enn oppbyggelig for de gruppene det gjelder.
[ – Jeg har også opplevd å få mine grenser tråkket over ]
Vi kan ikke la historien om pandemien bli en historie om feilslått integrering. I global sammenheng har vi klart oss godt under pandemien. Og høy tillit blir ofte trukket frem som en av årsakene. Etter vår erfaring gjelder dette også det store flertallet av den flerkulturelle befolkningen. Samtidig er det store utfordringer.
De sosiale forskjellene øker, og pandemien har blitt en ulikhetskrise.
Løsningene på disse utfordringene må bygge på tillit. Og her har media – sammen med myndighetene og sivilsamfunnet – et stort ansvar. Til å bygge tillit heller enn å rive den ned. Til å nyansere heller enn å sensasjonalisere. Til å opplyse det offentlige ordskiftet og peke på gode løsninger.
Veien ut av krisen må vi finne sammen.