«Jeg har glemt hvordan det er å lese og skrive»,
Det forteller ti år gamle Nurina. Hun bor i en landsby nord i Bangladesh. Skolen hennes har vært stengt i over ett år som følge av pandemien.
Familien har verken TV eller internett, og foreldrene er analfabeter.
[ «Engasjementet for fred begynner å bli tynnslitt» ]
For hver dag som går blir både kunnskapen og skolehverdagen hun var så glad i mer og mer utenfor rekkevidde. Mens vi hjemme i Norge snakker om gjenåpning og øyner håp om en mer normal hverdag igjen, frykter Nurina og familien en ny, økende smittebølge fra nabolandet India.
Helt siden 17. mars 2020 har skolene i verdens tettest befolkede land vært stengt.
Over 40 millioner barn er rammet. Kun halvparten har hatt tilgang til fjernundervisning gjennom landets TV-kanaler og bare én av fem har tilgang til internett. Mange har gått glipp av all undervisning.
Nurina er med andre ord langt fra alene. Bangladesh illustrerer situasjonen for utallige barn og unge verden over. Globalt har skolene til 168 millioner barn vært helt stengt siden mars i fjor, melder UNICEF. Mens både myndigheter og organisasjoner har jobbet sammen i mange land for å sikre alternative læringsmetoder, når man ikke de mest marginaliserte og sårbare barna. Bare mangelen på tilgang til internett har rammet 465 millioner barn.
Tap av læring er bare én av mange konsekvenser av stengte skoler over så lang tid.
I Bangladesh ser våre medarbeidere og partnere at alvoret øker: Flere barneekteskap og tenåringsgraviditeter, mer vold i hjemmet, flere barn som må jobbe og mangel på god ernæring. På toppen av det hele frykter man at mange ikke kommer tilbake når skolene endelig åpner.
[ Protestene i Jerusalem: – Opplever stor støtte til palestinerne ]
Dette så man også i Liberia etter ebola-utbruddet i 2015, hvor mer enn 25 prosent av elevene ikke fortsatte utdanningen da skolene åpnet igjen. I Bangladesh antyder eksperter at 45 prosent av barna ikke kommer tilbake. Bekymringen deles blant lærere og andre ansatte i utdanningssektoren.
Sammen med 14 andre lokale organisasjoner i Bangladesh har vi lagt frem klare planer og forslag til hvordan man sammen med myndighetene kan sikre at barna kommer trygt tilbake – og blir værende. De nødvendige tiltakene viser hvor viktig det er å prioritere ekstra midler både til gjenåpningen av skoler og til veien videre – ikke bare i Bangladesh, men også globalt.
For det første må man sikre gode smittevernrutiner og godt utstyr ved skolene, skiftordninger som gjør at færre barn er på skolen samtidig, og å jobbe for både økt bemanning ved skolene og at lærere og ansatte prioriteres i vaksinekøen. Disse tiltakene vil også hjelpe både barn og foreldre til å føle seg trygge med å komme på skolen.
Videre må vi særlig følge barna som står i størst fare for å falle fra for godt.
Jenter, barn med nedsatt funksjonsevne, barn fra de fattigste familiene og barn i landsbyer med lang skolevei. Gjennom hele det siste året har vi fulgt opp disse gruppene så godt vi kan, også ved å jobbe med å sikre inntektsgrunnlaget til familier, slik at de har råd til å sende barna på skolen igjen.
Nå må vi intensivere dette arbeidet. Et konkret og effektivt tiltak vil også være å øke matbudsjettene ved skolene og sikre at barna får i seg næringsrik mat gjennom skoledagen. For fattige familier vil dette være til stor hjelp i hverdagen og en ekstra motivasjon til å prioritere skolegang for barna.
Et helt år borte fra skolen har blitt en belastning for mange barn.
[ Bare mistanken om at en vaksine kan være dødelig, er nok til at den ikke bør brukes ]
En tredje prioritering blir derfor å sikre at skolen blir et fint sted å komme tilbake til igjen, gjennom positive, sosiale aktiviteter og økt fokus på psykisk helse. Å kurse lærerne i temaet kan også gjøre utfordringene enklere å imøtekomme både for elever og ansatte.
Dersom vi skal klare å unngå at konsekvensene av pandemien blir permanente, trengs det med andre ord betydelig mer midler og innsats. Som bistandsaktør har vi selv et viktig ansvar for å tilpasse utdanningsprosjektene våre, for å imøtekomme barn og unges nye behov.
Men i mange utviklingsland var utdanningssektoren underfinansiert allerede før pandemien. UNESCO estimerte i juli i fjor at utdanningsbudsjettene internasjonalt kom til å falle med 12 prosent fra 2018 til 2022. En rapport fra februar i år bekrefter det samme. To av tre utviklingsland har kuttet i utdanningsbudsjettet siden utbruddet av covid-19, ifølge UNESCO.
Norge har lenge vært et foregangsland for utdanning globalt. For å imøtekomme situasjonen verden nå står i, ber vi om at norsk bistand til utdanning økes i 2022, og at Norge øker støtten til det globale partnerskapet for utdanning (GPE) i den kommende femårsperioden.
Mye har skjedd siden pandemien brøt ut.
Også her i Norge ser vi hvordan barn og unge rammes. Utdanning er nøkkelen til rettferdig og god utvikling og til veien ut av fattigdom. Når en slik krise rammer et land, et kontinent og en hel verden, må vi både prioritere og øke innsatsen for utdanning. Globalt ser vi imidlertid det motsatte.
La oss snu denne trenden, før det er for sent.