Er det sånn at alle kjenner til «Mitt Nav»? Jeg som stiller spørsmålet, rakk å bli 43 år gammel før jeg for første gang i livet ble sykemeldt, etter et fatalt fall i slalåmbakken.
Jeg er PhD-stipendiat på doktorgradsprogrammet Personorientert helsearbeid. Her lærer vi å ta hele personen i betraktning, ikke bare de utfordringene som vedkommende har som pasient eller bruker av et helse- eller velferdssystem.
I mitt (digitale) møte med Nav-systemet, opplevde jeg noe helt annet.
[ Flere sliter med å bruke Nav ]
P2 nyhetsmorgen belyste nylig diskusjonen om digitale Nav. Her snakket Nav-veileder Ragnhild Guddal om at Nav må ha døra åpen og at det må være mennesker som møter brukerne. Distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland fulgte opp innslaget med å peke på at forskning visstnok viser at det går et skille i digitale ferdigheter mellom de som er innenfor, og de som står utenfor arbeidslivet.
Sistnevnte gruppe betegnes som en sårbar gruppe. Jeg tilhører åpenbart en av disse sårbare gruppene.
La meg ta deg med på reisen inn i «Mitt Nav»: Første arbeidsdag etter påsken tikket det inn en automatisk SMS fra Nav om at sykemeldingen min manglet startdato. Det er da ikke noe problem, tenkte jeg. Det sier seg da selv at den datoen som legen på akuttmottaket skrev ut sykemeldingen, er startdatoen.
Men, så enkelt var det ikke i dagens digitale Nav-system.
[ Taterbarna som ble tatt: – Vi ble bare fortalt at foreldrene ikke ville ha oss (+) ]
Da jeg skulle svare opp denne datoen, var det ingen mailadresse eller telefonnummer å ringe, men en chatboot som het Frida, som tilbød sine tjenester. Frida forsto åpenbart ikke problemstillingen, selv om jeg forsøkte å forklare meg på alle tenkelige måter.
Frida syntes åpenbart at jeg var vanskelig, for hun skrev til slutt at hun ville sette meg over til en chat med et menneske. Flott, tenkte jeg – det blir en befrielse å få chatte med et menneske, og ikke med en robot.
Det er jo bare snakk om å sette inn en dato. Dette løser seg raskt nå, tenkte jeg.
Men dette mennesket chattet tilbake at hun var enig med Frida at det måtte en startdato til, og at denne kun kunne skrives inn av en lege. «Jeg kan ikke oppsøke denne akuttlegen og bruke opp hans ressurser pga en startdato», chattet jeg tilbake. Jo, systemet var sånn, at en lege måtte fylle ut denne rubrikken for at sykemeldingen skulle være gyldig. «Det er vel helt logisk at sykemeldingen starter fra den dagen jeg falt?», forsøkte jeg igjen, men til døvt tastatur. Til slutt syntes åpenbart også mennesket jeg chattet med at jeg var vanskelig, og jeg ble høflig henvist til å ringe til Navs kundeservice for å få SNAKKE med en Nav- veileder.
På dette tidspunkt er jeg inne på tredje timen med å få inn startdato i sykemeldingen. Jeg venter 29 minutter i kø før jeg kommer frem til en vennlig stemme som bekrefter det jeg har hørt tidligere, og det er fortsatt ingen bønn.
Jeg må bestille en legetime, fordi en lege må fylle ut startdatoen. Ingen andre har denne myndigheten til å fylle inn startdato. Og hvis ikke dette er fylt ut, blir det ikke utbetalt sykepenger, forteller den forståelsesfulle veilederen på Kontaktsenteret til Nav.
[ «Vet du ikke hva kunstig intelligens er, sånn egentlig? Da har vi et problem» ]
Sykepenger som kompensasjon for at jeg ikke kan jobbe og motta vanlig lønn, er jeg jo helt avhengig av. Og for å være helt ærlig – etter 25 år i yrkeslivet uten en eneste dag som sykemeldt, synes jeg også at dette har jeg ærlig fortjent.
Så jeg bestiller legetime og får sykemelding MED startdato, denne gangen.
Jeg hinker meg lykkelig ut i bilen til mannen min, som har måttet ta seg fri fra sin jobb for å kjøre meg. En startdato rikere, grubler jeg riktignok over den samlede ressursbruken her:
I tillegg til en hel dag med frustrasjon, slår det meg hvor krevende det er å være pasient og sykemeldt. Og da tenker jeg ikke på utfordringene ved selve årsaken til sykemelding, som smerter og andre praktiske utfordringer. Det er blitt en jobb i seg selv å administrere og organisere sin egen sykemelding.
Jeg, som anser meg som en relativt oppegående dame i 40-årene, bruker en hel arbeidsdag på å få på plass denne startdatoen. Når jeg, som regner meg som ressurssterk og vant til ulike digitale verktøy strever med dette, hvordan skal da såkalte ressurssvake personer forventes å navigere rett i dette digitale Nav-systemet?
Digitalisering i all ære, men det et kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og spørre seg om vi virkelig sparer noe på dette digitale systemet?
Hvis målet er å effektivisere, er det vel et mål å effektivisere for alle parter – ikke bare flytte ressursbruken fra Navs egen organisasjon over til pasient og helsevesen. I mitt tilfelle er det legen som må ta denne ekstra belastningen med å skrive riktig oppstartdato, men jeg har en følelse av at jeg ikke er alene.
[ Sånn mistet jeg troen på ekte kjærlighet ]
Som pasient har jeg nå erfart en ny dimensjon av den engelske oversettelsen av ordet; patient, altså tålmodighet.
Som ansatt i helsevesenet selv, vet jeg at jeg og mine kolleger ikke har flust av tid i utgangspunktet. Er det ikke andre og mer viktige oppgaver både legen og de Nav-ansatte burde bruke tiden sin på enn å fylle ut startdatoer? Hvor ble fleksibiliteten og egen vurderingsevne i disse to vesenene av?
Hvordan havnet vi her og hvor er den menneskelige kontakten når vi som mest trenger den?
Og alt dette, bare fordi det manglet en startdato. Hva koster ikke dette samfunnet vårt av ressurser. Og kanskje viktigst av alt: vil vi ha disse to vesenene slik i fremtiden? Ville det ikke vært smart å bruke disse ressursene fra både Nav og helse- vesenet på andre og mer fruktbare måter? Navs tilgjengelighet for brukerne er en sak som tas opp på Stortinget 10. mai.
Ressurssvake grupper, la oss forene oss!