Er det bare jeg som sitter og sveiper dag etter dag, fremdeles like singel?
For vi lever i en overfladisk verden. Tinder, Happn, Grindr, Hot or Not: De har gjort oss alle til dømmere, som kun baserer på utseende. Er han ikke kjekk og muskuløs nok? Da sveiper vi til venstre. Har hun perfekt rumpe? Greit, da sveiper vi til høyre. Kanskje vi til og med hiver inn en superrike!
[ Jeg sitter i sofaen og vindusshopper mennesker som en annen psykopat ]
I tillegg har slike apper gjort det lettere å bare bytte ut folk.
Jeg har sveipet til tomlene ble slitne, men sitter her, like singel som før.
Det er jo en kjekkere fyr eller finere jente bare er noen tastetrykk unna. Tenk om det faktisk var drømmekjæresten din du sveipet bort? Fordi han eller hun ikke var like «perfekt» på alle bildene? Tenk om dere hadde vært en perfekt match personlighetsmessig?
Jeg har selv tatt meg i å veldig ofte dømme mennesker ut fra hvordan de så ut på bildene, framfor deres andre kvalifikasjoner. Jeg har gått på date kun basert på at personen så «bra» ut. Hvordan kan jeg det? Det er bilder, og kan ikke gi en korrekt framstilling av virkeligheten.
Om vi bare kunne møttes på ekte, istedenfor å dømme hverandre over en skjerm!
[ Etter 870 menn begynte Judith å lure: Hva vet egentlig Tinder om meg? ]
For hva skjedde egentlig med god gammeldags dating, der man måtte ut for å møte mennesker? Ja, det er korona nå, men slik som dette var det like fullt før korona. Kanskje det til og med har blitt et enda større problem nå som flere tilbringer tid på Tinder og andre datingapper. Jeg tror foreldregenerasjonen vår hadde det enklere enn oss, uten sosiale medier. De møtte hverandre ute på byen, i skole- eller jobbsammenheng, eller gjennom felles venner
Jeg har selv brukt timer på timer, om ikke flere dager på å sveipe på datingapper. Jeg har sveipet til tomlene ble slitne, men sitter her, like singel som før.
Man har konstant tilgang til tusenvis av andre «fisker i havet»
En tindersamtale går gjerne sånn her:
– Hei. Du var fin!
– Hei sann. Takk for det.
– Hva skjer?
– Ikke så mye, bare chiller. Hva med deg?
– Ikke så mye her heller.
Og det var de timene man har sveipet for ingenting.
[ Erna-middag, Hawaii-turer og svenske-shopping. Her er politiker-toppenes koronatabber ]
Jeg har også vært på tinderdate flere ganger, men de har gjerne endt opp med å bli nettopp bare det, en tinderdate. Glemt like fort som man sveiper gjennom appen. De har gjerne vært ganske overfladiske, noe som kanskje ikke er så rart – det var jo overfladisk til å begynne med.
Man valgte jo ut hverandre basert på utseende, ikke felles interesser eller verdier.
Tinder og andre datingapper har blitt en arena for bekreftelse fra andre, på at du ser bra ut. Vi er en generasjon på desperat jakt etter nye «likes» og «matcher», det holder ikke lenger at venner sier du ser bra ut, langt mindre at du tenker det selv. Jeg må ærlig innrømme at jeg ofte er der for nettopp bekreftelse.
Det hele har gjort oss tomme, følelsesløse.
Også er det jo alt dette andre å bekymre seg for hvis man først har noe seriøst med noen. For et år siden hadde jeg et avstandsforhold med en fyr hvor jeg nesten utviklet angst, kun fordi jeg var så stressa for at han snappet andre gutter bak ryggen min, eller møtte andre fra Tinder. Denne usikkerheten gjorde at forholdet ikke fungerte særlig lenge.
I et forhold har det nå blitt enklere enn noen gang å være utro.
Du trenger jo ikke møte de engang, du kan bare være utro over nettet. Og om det for eksempel skulle gå dårlig med partneren, så er det mye enklere å bare gå inn på en datingapp og finne en ny, istedenfor å faktisk prøve å jobbe med problemene.
Man har konstant tilgang til tusenvis av andre «fisker i havet», noe som fører til at færre og færre forhold varer. Dette er problemstillinger foreldregenerasjonen vår slapp å forholde seg til.
Det hele har gjort oss tomme, følelsesløse.
Jeg har mistet troen på at det finnes ekte kjærlighet der ute. Det finnes alltid andre og bedre valg, finere mennesker. Det er jo bare å sveipe videre hvis det ikke skulle gå bra. Det blir en evig ond sirkel. Vi har blitt en ødelagt generasjon, kanskje så ødelagt at det blir vanskelig å finne ekte kjærlighet.
