Av Camilla Ulfeng Bergland
Sønnen min ble født med akutt keisersnitt, fire uker for tidlig. Pappaen fikk ikke være med på fødselen. Men Rita, jordmor, var med. Rita holdt hånden min mens de småjogget gjennom gangen på vei til operasjonsstuen. Rita tok imot sønnen vår, og jeg visste at han var i gode hender. For Rita hadde, på kort tid, vist seg å være en superkvinne.
Debatt: «Den største opplevelsen i vårt liv ble tatt fra oss»
Vår fødselshistorie kan sies å ha vært tung, men så var den egentlig ikke det. For Rita, hun var der. Hun strakk seg langt for å ivareta en nybakt tobarnsmamma som verken fikk treffe den nye babyen, mannen sin eller den førstefødte. Hun stakk innom flere ganger mens jeg lå på postoperativ, hun tok bilder av sønnen vår og viste meg. Det var en mager trøst, men allikevel en trøst. For Rita forstod så godt hvor vanskelig dette var, for alle parter, og hun var god på å vise empati og omsorg. Uten henne hadde jeg nok gått opp i sømmene.
Selv da jeg ble flyttet til barsel dukket Rita opp. For der lå jeg, omringet av nybakte, slitne og stolte mødre som kunne være med babyen sin. Det kunne foreløpig ikke jeg. En pandemi stod imellom meg og sønnen min, hvem hadde vel trodd det.
Den siste tiden har det blitt fortalt mange vonde historier gjennom media. Det er viktig for meg å formidle til andre vordende foreldre at det finnes mange lyspunkter man kan og må klamre seg til når man får barn under en pandemi. Det er leit å se at ikke alle har samme opplevelse. Men jeg håper at kommende foreldre ikke leser alle de vonde historiene som eksponeres i disse dager og tenker at det er sånn det blir. For i helsevesenet jobber det hverdagshelter, som Rita!